Keane sendte Van Halen og Top Gun-musikken foran seg før de selv entret scenen, og jeg visste et øyeblikk ikke helt hvor jeg skulle se. Tårene truet med å komme allerede der, lenge før “Black burning heart” og “This is the last time“, og Morgan lo fordi jeg ble klam i hendene.

Og derfra gikk det bare oppover - det kom ikke et eneste uinteressant innslag før ekstranummeret. Men guttene droppet å gjøre denne på samme måte som i Rotterdam, og det var veldig, veldig dumt. Slik skulle de ha gjort det:

I over en måned har jeg plutselig tenkt alvorlig på å fortsette på master. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med det.

Noen ganger får jeg det for meg at det skulle vært riktig bra med ordentlig hjemmelaget middagsmat, av den gode gamle sorten. Da er det også litt bra at jeg har noen venner som jeg merkelig nok ikke ser så ofte, slik at jeg har en grunn til å invitere for eksempel Ingvild på kremet blomkålsuppe fra skrætsj og blåbærpai etter oldemors oppskrift.

Og som om ikke det er imponerende i seg selv, har jeg endelig knekket aïolikoden og laget meg en god porsjon av det - også helt fra bunnen av, med den riktige “mushye” konsistensen. Jeg er så mett atte.

Det er ikke det minste rart at svenskene opererer med “smeknamn” når det i fødselsattestene deres står oppført at de heter ting som Fingal, Gottfrid, Reinhold, Frideborg, Botvid, Hampus, Göte, Disa, Helny, Gunborg, Orvar, Tiburtius, Valfrid, Tyko, Sixten, Ture, Styrbjörn, Desideria, Urban, Hemming, Rutger, Majvor, Berthold (og/eller kombinasjoner av disse)…

Herremin. Å se i den navnedagboken var litt som å bla i en IKEA-katalog.