Pappa er en svoren ABBA fan, og siden han ikke lykkes hundre prosent med å få mamma med på moroa, har han spilt masse av dette for oss andre - på bilferier for eksempel, den tiden det fortsatt var kult med kassettspillere som snudde kassetten av seg selv. Resultatet av disse feriene er at både søstrene mine og jeg er blitt veldig glade i Bjørn og Benny vi også (til opphavets store glede?), og når vi skrur på stereoen hjemme er det lite som rocker mer i stua enn ABBA Gold.

Det er barndom, ikke sant, og vi elsker å mimre, bli nostalgiske. Så når jeg sier, med min vanlige forutsigbare musikkrelaterte uforutsigbarhet, at min absolutte favorittsang gjennom tidene er “The winner takes it all“, er det ikke sikkert at det bør overraske noen lenger. Det har gått tjue år, minst, og jeg er fortsatt ikke lei.

Jeg har en egen plass i hjertet mitt for Kambodsja nå, og Thailand er så mye mer for meg enn “Phukket” og litt sand. Singapore vil alltid være to ting på en gang - fantastisk og irriterende - mens Malaysia bare var herlig. Aldri i livet om jeg blir ferdig med dette. Akkurat nå er det litt vanskelig å forstå.

Dessuten, det plutselige varme været i Oslo igjen har satt meg på en skikkelig tålmodighetsprøve. Hvordan skal jeg klare meg i flere varmegrader, i fuktigere luft, med mer klær? Akkurat dét er jeg veldig spent på.

Jeg kommer ikke til å skrive noe her i løpet av den måneden jeg er borte, for jeg har laget en egen reiseblogg til det. Den er det mer enn lov til å lese i, for selv om den helt sikkert ikke oppdateres hver eneste dag, har jeg lagt inn reiseruta slik at i alle fall mamma og pappa kan følge med på hvor jeg er etterhvert.

(Først sett hos Kristin.)

a: 16:07. Endelig ferdig på jobb. Tipper jeg bruker ca tjue minutter, det er jo bare to kilometer. Ikke noe vits i å stresse da, siden toget ikke går før ti over fem. Let’s go.

b: En sti? Her? I følge kartet skal jeg jo gå på en sti, men jeg trodde den kom først senere. Kanskje jeg tok feil, eller at jeg har gått litt lenger enn jeg har tenkt over. Best å gå til høyre i alle fall.

c: Nå er jeg litt usikker altså. Dette er strengt tatt en vei, ikke en sti. Hvis bussen som passerer dette stoppet også stopper på Grorud, noe den bør gjore hvis den går den veien, burde ikke det stå i rutetabellen? Kanskje jeg faktisk fulgte hovedveien litt for langt ned før jeg svingte av til høyre. Veldig rart, men fullt mulig. Jeg er jo fortsatt meg selv. Jeg går til høyre her og litt oppover, så kommer jeg nok på rett spor igjen snart.

d: Dette er hvertfall ikke rett. Høybråten? Er jeg plutselig kommet for langt opp nå, eller hva? Men jeg gikk jo aldri til venstre, så hvordan kunne det skje? Jeg kan i alle fall ikke fortsette rett fram, så jeg prøver inn her.

e: Enda et kryss? Nei, nå altså. Jeg burde nok ringe noen. Eller, jeg kan forresten vente til jeg har gått forbi den idrettsplassen, det ser ut som om det er en litt større vei der borte. Håper jeg finner et skilt.

f: Er det et tog jeg hører?

g: Nå er det snart nok altså. Trodde liksom at jeg fulgte den toglyden, men her er det jo nok et kryss og en lang rekke med hus i begge retninger. Ingen toglinjer å se. Venstre? ….. Nei, jeg må nesten gå tilbake og ta til høyre så jeg finner igjen den store veien jeg trodde jeg så for litt siden.

h: Høgtunveien. Hm. Nei, det ringer ingen bjeller. Jeg går videre.

i: Her er det i alle fall en vei som er litt større enn de andre veiene jeg har gått på. Det kan jo være det er positivt. Og der nede ser det ut som at det er en togstasjon faktisk, så da var det ikke helt galt hørt likevel da. Tipper jeg må under linja.

j: Haugenstua ja. Det var jo ikke helt etter planen. Jeg aner ikke hvor Haugenstua er. Er det før eller etter eller…? Dessuten ligger ligger jo målet på samme side av toglinja som jeg alltid har vært på, så jeg må nesten gå tilbake. Jeg ringer P.

k: Han tok den ikke så han er sikkert opptatt. Egentlig helt greit, for dette er jo så flaut. Men her var det en rutetabell! Så fint! ..og når toget går mot sentrum, er Grorud stoppet etter Haugenstua. Da kan det umulig være veldig langt igjen, og da er det vel sånn at jeg skal gå i.. den retningen. Prøver om det er raskere å gå igjennom det byggefeltet der.

l: Der ringte P tilbake. Godt poeng å ringe noen med internett egentlig, men nå vet jeg jo hvor jeg skal. Tror jeg.

m: Haha, nei det vet jeg virkelig ikke. Opp her? Og nå er vel Sarah kommet hjem fra jobb, så da kan kanskje hun finne meg på gulesider-kartet eller noe.

n: Men SVAR da, kjære Sarah!

o: Hm. Kanskje hun måtte jobbe overtid. Jaja. Jeg går opp på den haugen der for å se meg omkring. Kanskje jeg får et clue om hvilken retning jeg skal da, kanskje jeg ser riktig togstasjon.

p: Sarah hørte visst ikke telefonen. Men nå sier hun at jeg burde jo bare stoppe noen. Også et godt poeng. ………. hvor er alle sammen? Det kan uansett umulig skade å gå nedover denne bakken.

q: Denne rundkjøringen har jeg sett før. Jeg tror til og med at jeg snudde med bilen i den i går. Fantastisk.

r: ..og da skal jeg sikkert ned her.

s: Nei, det var visst feil rekke med hus. Det er nok den nedenfor.

t: Der ja! ENDELIG! Men 17:18? Fy fillern. Tjue minutter, MY BEHIND.

Det har hendt før at kjæledyr har vandret heden mens jeg har fått i oppdrag å passe på dem. En gang var det en undulat som skrek så mye at den døde og falt av pinnen sin, mens jeg så på TV rett ved siden av og irriterte meg over alt bråket. Innen jeg oppdaget det hadde fuglen rukket å bli helt stiv, og dens burkamerat skrek enda høyere en den andre hadde gjort, sikkert av sorg eller noe. Ettersom jeg visste at den seks år gamle eieren elsket sin Tigris over alt, og var på ferie med sin mamma i et annet land og ante fred og ingen fare, var jeg spesielt nervøs for å bringe videre beskjeden om undulatens bortgang. Det gikk selvfølgelig helt fint, men etter dette har jeg likevel utviklet en slags angst for at et dyr som ikke er mitt eget skal dø i min varetekt.

I går overtok jeg husnøkler på Fetsund og lufteansvaret for verdens fineste og lykkeligste engelske cocker spaniel. Alt gikk knirkefritt veldig lenge. Elleville Charmy fikk en skikkelig tisserunde, kveldsmat og godis før jeg la meg, og da jeg stod opp i morges var planen å gjenta prosedyren. Jeg kom inn på vaskerommet, kvitret og godmorgenet som bare jeg kan gjøre klokken 07:00, mentalt klar for å gå tur i silregnet og plukke opp bæsj for hver passerte femten meter. Men responsen fra hunden i dag var en helt annen enn jeg hadde ventet meg. I stedet for å logre og smile og hoppe og danse som hun pleier, lå hun bare helt stille innerst i buret sitt og ristet.

Det første jeg tenkte var selvfølgelig det verste. Tilgi meg, men å miste en hund føler jeg er hakket verre enn å miste en fugl undulat. Jeg gikk nærmere og snakket til henne. Fortsatt ingen reaksjon, annet enn at nå kunne jeg se at hun hadde hodet løftet og øynene halvåpne. Jeg prøvde å stryke henne under haken, men da knurret hun og la seg tungt oppå hånden min, som om hun fortsatt sov. Var hun syk da kanskje?

Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte ringe og vekke onkel. Gråtkvalt beskrev jeg Charmys merksnodige oppførsel. Onkel mente også at dette var veldig rart, for selv om hun kanskje ikke alltid var veldig glad om morgenen, kunne han ikke huske å ha sett henne sånn som dette noen gang. Vi ble derfor enige om at jeg skulle løfte henne ut av buret og ta henne med meg på jobb, og så holde kontakten utover dagen.

Det var vel bare det som skulle til. I samme øyeblikk som jeg la på, fór den lille hunden opp, logret og danset noe verre, mens hun vekslet mellom å gni seg inntil bena mine og hoppe opp og ned foran ytterdøra. Sånne ting som hun pleier å gjøre når hun nettopp har oppdaget meg. Jeg var lettet selvfølgelig, og konkluderte med at hun er, tydeligvis, bare like treg om morgenen som meg. Derfor lot jeg henne være igjen da jeg dro på jobb. Jeg må likevel innrømme at jeg lurer litt på hva som møter meg når jeg kommer hjem, i tilfelle jeg har tatt feil og hun faktisk er litt syk. Kjipt med enda et dyr på samvittigheten liksom, uansett hva og hvem det er.