Dette er et av mine favorittbilder akkurat nå; Metteliten, pappa og jeg i skjønn forening.

Og uten at jeg egentlig vil ta fokus bort fra dette fantastiske Kodak-øyeblikket, må jeg bare få påpeke at kjolen jeg har på meg er autentisk fra 1960-tallet (“Volda konfektion”) og sikkert det jeg er mest stolt av i hele klesskapet mitt. Brosjen er dessuten fra oldemor, veldig glad i den også.

Lillegutt har tradisjonen tro fått dobbeltnavn, i tillegg til at han har arvet den svært karakteristiske familienesa. Ingen tvil altså, om at han er “vår”. Mine damer og herrer, her er’n:

(Onkel, den ene av de to som skal ha cred for pjokken, tar fortsatt imot gratulasjoner med veldig iver – du kan, hvis du vil, stikke innom bloggen hans og gjøre det her.)

For to uker siden våknet jeg midt på natten av at jeg skrek. I dag morges våknet jeg av at jeg hikstegråt. Dette er to ting jeg ikke kan huske at har skjedd tidligere, men jeg antar det ikke er så rart egentlig.

I hvert fall ikke når man nettopp har kranglet med noen, og får styre store fly etter pixler (!), flyr altfor for fort ned mot Gardermoen slik at hele maskinen lander i vannet ved siden av Operaen og eksploderer til ingenting.

Alle dør. Alle de 64 menneskene ombord dør, men ikke jeg. Jeg er stengt inne i en cockpit som brakk av fra resten og ligger og vipper på kanten av Aker Brygge. Og våkner altså gråtende i det jeg blir slep ut av dette vraket, pakket inn i et ullteppe og gått fra på et stort kjøpesenter.

Dårlig gjort hvor lettlurt man er når man sover.

Det fins et fint, lite øyeblikk midt i alt det elendige, og det kommer når hun står uten for kirken med den nyfødte lille ungen sin, ser inn på koret som øver der, og ønsker litt at hun var en av dem. Da gråt jeg mest.

Og hva annet kan jeg si om “Precious” ? Du kan ikke gå glipp av dette.

- Forfryst to fingre.
- Fått en fetter.
- Spist potetbåter m aioli en del ganger på Sjakk Matt.
- Begynt å tenke på hva jeg skal skrive i CV’n min.
- Ledd meg ihjel av “It’s complicated” på kino (billig moro, asså).
- Arrangert jentekveld med mine nye skolevenninner.
- Planlagt sommer 2011. Og sommer 2010, for så vidt..
- Pugget applikasjonslaget og begynt å fatte dette med arv og interfaces, så vidt.
- Kjøpt en svær rød dunjakke som er veldig varm. Og rød.
- Mistet kameraet og funnet det igjen etter to uker (for sikkerhetsskyld; bak en sofapute).
- Gått noen kilometer på ski.
- Besøk Linn og fått supergode hjemmelagde rundstykker til frokost.
- Begynt med pilatestrening.
- Tatt opp tegningen igjen (om jeg føler jeg er blitt flink nok kan det være dere får se, men ikke før om lenge).
- Klippet barneskolepannelugg.
- Skaffet meg briller (har dem på nå, veldig uvant, så vet ikke hvor lenge jeg gidder dette, idag iaf).

Ok? Ok. Når jeg får summet meg skal jeg vise dere mange skikkelig bra ting. Må bare bli ferdig med ukas innlevering +++++….

Jeg: “La du type i frosk?”
Eli: “Ja.”

Makes sense.

Året mitt begynte med bobler og brus i en jacuzzi på landet. Der var det mye latter og rare ord, i skjønn forening med noen av de fineste folka som fins – obviously.

Vi hadde ikke noe annet fyrverkeri enn sprakastikkur’a og “shanglabangla”-kreasjonen til Linn, som dessuten måtte hentes på parkeringsplassen etter hver oppskytning (ikke Linn – shanglaen). Det ble altså med de to gangene (utendørs).

Nyttårsforsettene mine er beskjedne, men viktige, og jeg skal prøve så godt jeg kan å holde dem. De handler ikke så mye om ting jeg vil gjøre for meg selv, men ting jeg vil gjøre for og med andre. Jeg gleder meg egentlig litt, jeg har mange planer og idéer og … ja. Det kan bli en bra vår, rett og slett!