Det er jo litt spennende å leke med tanken da; at hvis jeg hadde tilbrakt mange nok timer ved pianoet og øvd og øvd og øvd – hadde jeg greid å få fram noe som ligner bittelitt på dette?
Den som lever får se. Jeg ønsker meg iaf et elektrisk piano av beste, tyngste sort.
Dette må være den beste måten ever å gjøre en entré på:
Jeg har ikke vært på konsert siden Keane i november… og dette liveopptaket av Poets of The Fall (takk til Lene og utfyllende facebookinteresser) legger ikke akkurat noen demper på abstinensene.
Poets of The Fall er slettes ikke så dumt forresten. Mye av det er så fint at jeg sliter med å holde tårene tilbake. Annet godis fra disse finnene:
Clevermind
Passion colors everything
Where do we draw the line?
Og siden jeg likevel sitter i det melakolske hjørnet akkurat nå, kan jeg likegodt minne dere om Quindon Tarvers “Everybody’s free to wear sunscreen”:
“Maybe you’ll marry, maybe you won’t. Maybe you’ll have children, maybe you won’t. Maybe you’ll divorce at 40, maybe you’ll dance the funky chicken on your 75th wedding anniversary. Whatever you do, don’t congratulate yourself too much, or berate yourself either. Your choices are half chance. So are everybody else’s. ”
Ha en fin søndag.