I dag spente VG-mannen bein for meg idét jeg gikk forbi.

Varm og sliten etter å ha løpt som en gal gjennom sentrum med påskeferiekoffert og langrennski, stilte jeg meg i bistrokø på Trondheimstoget. Hjemhjemhjem, tenkte jeg, og bestemte meg ikke for hva jeg skulle ha før damen bak disken purret på meg. Hun var trønder, and me liked.

Tydeligvis litt for godt. For: Hejafåræensoloogensånnrislønsjtedæ glapp det utav meg, før jeg rakk å tenke noe som helst. Og da jeg oppdaget hva jeg hadde gjort, kunne jeg ikke sånn helt uten videre begynne å prate vanlig igjen, da ville hun jo bare tro at jeg drev gjøn (?). Derfor fortsatte vi litt sånn;
hun: “jaforsyndæsjøldunobare!”
og jeg: “åjaaaedemuuulinångangasjeræitjensjiiitæasshahaha..”

Jeg fant ellers ut at det ville lønne seg stort å si minst mulig etter dette, betalte en fæmtilappåtokrona *sånn* og fant plassen min igjen relativt raskt.

Det pinlige er at det ikke er første gang slike uforutsette språkendringer skjer i mitt liv; i Stavanger sliter jeg max med tonefallet, og jeg har da opplevd ett og annet på fastfoodrestauranter i Örebro også:

Heidi: “Hej, jag vill ha ett mellanmål med pommes frites och liten cola (kååååla), tack..”
Svensk servitør: “…”

Finn. Opp. En. Kur. Kæmsomhelst.