Før helgen ringte Mins til vaktmestern, noe vi har snakket om i år og dag at vi burde gjøre. Han lovte å stikke innom i dag for å sjekke om det kanskje var noe galt med den der kabelinngangen i veggen eller om det var ledningen til TV-en eller hva det var for feil på greiene våre. Da han kom forklarte jeg hva vi hadde gjort (jeg sa ikke noe om det trådløse opplegget, tenkte at det var litt for dumt), og teorien min om at det kanskje var noe feil inni veggen siden apparatet ikke fikk kontakt med signalene i det hele tatt.

Vaktmestern var en grepa kar og flyttet TV-benken litt til side for å se skikkelig. Så styret han på med ledningene bak der, og mindre en to minutter senere sa han: “Skru på nå.”

AND YOU WONT BELIEVE IT: TV-en søkte og fant kanaler som aldri før. Masse kanaler fant den. “Hva i all videste verden gjorde du,” spurte vi, nesten litt redd for svaret. Og dét med god grunn, viste det seg, for han sa: “Jeg dyttet bare antenneledningen ordentlig inn.”

Av og til er det ganske vanskelig å skjule det at jeg egentlig er blond.

ålmåost nått stjupid ætt ål! ;)

Og jeg lover, det er sjokolade. Jeg har smakt.

Jobb er bra. Helt greit. Eller, til å være første dag i resepsjonen igjen går det egentlig ganske dårlig. Hittil. Klokken er nå fem på ni, og siden jeg kom for en time siden har alarmen gått seks ganger. Snakket med hundreogfjaksen forskjellige telefonvakter, og fikk beskjed om at jeg nok ikke greide å slå alarmen av helt – bare restarte – og at den derfor begynte å pipe igjen ganske kort tid etter at jeg hadde fått tyst på udyret. Neivelnei!

Han ene jeg snakket med hørte ikke et kvekk av hva jeg sa, så jeg fikk sitte her og skrike, DETTE STÅR DET PÅ DISPLAYET NÅ … HVA SKAL JEG GJØRE? mens han hylte irritert tilbake, HÆ? DU MÅ SNAKKE INN I RØRET! Jeg dro telefonen nærmere og fortsatte enda høyere, BEDRE NÅ? og han, NJAA, LITT! jeg, FINT – DA PRØVER VI IGJEN: DETTE STÅR DET PÅ DISPLAYET NÅ …

Og sånn holdt vi på i en tre-fire minutter. Jeg hadde telefonen omtrent inni munnen en stund, og var veldig sur og stressa for at dette ikke gikk så smooooth som jeg skulle ønske at det gjorde. Til slutt sa han, NÅ ER ALT I ORDEN, og la på. Jaha. Vel, sikkert, men man kan jo aldri vite, tenkte jeg da, og merker at jeg fortsatt er mer enn bare litt skeptisk.

Jeg tror jeg trenger å hente meg litt mer kaffe, jeg. Just in case lissåm.

a: 16:07. Endelig ferdig på jobb. Tipper jeg bruker ca tjue minutter, det er jo bare to kilometer. Ikke noe vits i å stresse da, siden toget ikke går før ti over fem. Let’s go.

b: En sti? Her? I følge kartet skal jeg jo gå på en sti, men jeg trodde den kom først senere. Kanskje jeg tok feil, eller at jeg har gått litt lenger enn jeg har tenkt over. Best å gå til høyre i alle fall.

c: Nå er jeg litt usikker altså. Dette er strengt tatt en vei, ikke en sti. Hvis bussen som passerer dette stoppet også stopper på Grorud, noe den bør gjore hvis den går den veien, burde ikke det stå i rutetabellen? Kanskje jeg faktisk fulgte hovedveien litt for langt ned før jeg svingte av til høyre. Veldig rart, men fullt mulig. Jeg er jo fortsatt meg selv. Jeg går til høyre her og litt oppover, så kommer jeg nok på rett spor igjen snart.

d: Dette er hvertfall ikke rett. Høybråten? Er jeg plutselig kommet for langt opp nå, eller hva? Men jeg gikk jo aldri til venstre, så hvordan kunne det skje? Jeg kan i alle fall ikke fortsette rett fram, så jeg prøver inn her.

e: Enda et kryss? Nei, nå altså. Jeg burde nok ringe noen. Eller, jeg kan forresten vente til jeg har gått forbi den idrettsplassen, det ser ut som om det er en litt større vei der borte. Håper jeg finner et skilt.

f: Er det et tog jeg hører?

g: Nå er det snart nok altså. Trodde liksom at jeg fulgte den toglyden, men her er det jo nok et kryss og en lang rekke med hus i begge retninger. Ingen toglinjer å se. Venstre? ….. Nei, jeg må nesten gå tilbake og ta til høyre så jeg finner igjen den store veien jeg trodde jeg så for litt siden.

h: Høgtunveien. Hm. Nei, det ringer ingen bjeller. Jeg går videre.

i: Her er det i alle fall en vei som er litt større enn de andre veiene jeg har gått på. Det kan jo være det er positivt. Og der nede ser det ut som at det er en togstasjon faktisk, så da var det ikke helt galt hørt likevel da. Tipper jeg må under linja.

j: Haugenstua ja. Det var jo ikke helt etter planen. Jeg aner ikke hvor Haugenstua er. Er det før eller etter eller…? Dessuten ligger ligger jo målet på samme side av toglinja som jeg alltid har vært på, så jeg må nesten gå tilbake. Jeg ringer P.

k: Han tok den ikke så han er sikkert opptatt. Egentlig helt greit, for dette er jo så flaut. Men her var det en rutetabell! Så fint! ..og når toget går mot sentrum, er Grorud stoppet etter Haugenstua. Da kan det umulig være veldig langt igjen, og da er det vel sånn at jeg skal gå i.. den retningen. Prøver om det er raskere å gå igjennom det byggefeltet der.

l: Der ringte P tilbake. Godt poeng å ringe noen med internett egentlig, men nå vet jeg jo hvor jeg skal. Tror jeg.

m: Haha, nei det vet jeg virkelig ikke. Opp her? Og nå er vel Sarah kommet hjem fra jobb, så da kan kanskje hun finne meg på gulesider-kartet eller noe.

n: Men SVAR da, kjære Sarah!

o: Hm. Kanskje hun måtte jobbe overtid. Jaja. Jeg går opp på den haugen der for å se meg omkring. Kanskje jeg får et clue om hvilken retning jeg skal da, kanskje jeg ser riktig togstasjon.

p: Sarah hørte visst ikke telefonen. Men nå sier hun at jeg burde jo bare stoppe noen. Også et godt poeng. ………. hvor er alle sammen? Det kan uansett umulig skade å gå nedover denne bakken.

q: Denne rundkjøringen har jeg sett før. Jeg tror til og med at jeg snudde med bilen i den i går. Fantastisk.

r: ..og da skal jeg sikkert ned her.

s: Nei, det var visst feil rekke med hus. Det er nok den nedenfor.

t: Der ja! ENDELIG! Men 17:18? Fy fillern. Tjue minutter, MY BEHIND.

Hadde det bare vært meg selv..

I omtrent tre minutter gjør de nok alt de kan, bare at omtrent samtidig som jeg får VISA-kortet mitt tilbake med et sørgmodig, trøstende “Beklager, men er du sikker på at du ikke skal til Bergen?”, skjønner jeg plutselig hva som er galt, at jeg har bæsja litt på leggen og er på helt feil sted.

For det er antageligvis ikke veldig mange andre enn meg som er distré nok til kjøpe flybillett fra Oslo til Stavanger, når jeg står på Sola og skal hjem.

Jeg hadde husket absolutt alt jeg skulle før jeg dro hjemmefra i dag tidlig. Det var i alle fall det jeg trodde, helt til jeg smånervøs stod på Tinghuset for å betale for morgenkaffen min og lurte på hvorfor lommeboken min var så veldig veldig våt. Og to nanosekunder senere stod jeg lamslått med hendene rundt en tom Imsdalflaske, den flasken jeg fylte og puttet i vesken før jeg gikk hjemmefra – uten å skru igjen korken.

Om det hadde hjulpet så mye for min endelige karakter, vet jeg ikke. Et eller annet sted etter den mislykkede utregningen av normert modalprosent burde jeg kanskje likevel ha skrevet en beskjed til sensor, om at jeg druknet kalkulatoren min på vei til skolen, og at jeg derfor forsøkte å dele små negative tall på store positive manuelt. Det ville, om ikke annet, ganske sikkert forklare hvorfor det kunne se ut som at jeg tolket dette med “vis alle utregninger” så komplett useriøst. For jeg gjorde virkelig mitt beste.

Selv om jeg antageligvis har ødelagt mulighetene for et nesten bra eksamensresultat ved å kaste bort en av fire timer på å regne ut alt for hånd, er det verste likevel at kalkulatoren ikke var min. Så lenge min ubeskrivelig kjipe vimsethet bare går utover meg selv, kan jeg leve med det, det er jeg jo pent nødt til i grunn. Nå som jeg har rotet det til for en tredjepart også, stiller saken seg imidlertid litt annerledes og derfor verker magen mer enn visdomstannen akkurat nå. Jeg er så lei meg at jeg virkelig ikke vet hva jeg skal si eller gjøre.

Kjenner jeg fremtiden rett løser det seg nok. Men en klem kunne kanskje gjort seg likevel.

- Svalestup ned trappen fra fire-og-en-halv.
- Skalle i veggmontert TV-apparat.
- Putte fingeren i brødristeren.
- Knuse utstillingskopper i gavebutikk.
- Rive ned bøker på Akademika.
- Revne tre poser med poteter etter hverandre, while still in butikken.
- Slå hodet i skapdører, hyller og vinduer som plutselig er der.
- Kræsje bekkenet i rekkverk på bussen.
- Forstue foten i en snøfonn.
- Gå på skilt og stolper gang på gang.
- Sparke storetåa i søylegangen.

Dette er, som du vet (Hege), bare et utvalg. Og avslutningsvis vil jeg sitere fra en bønn som Gry komponerte i slutten av ukens smågruppesamling:

“…så ber vi for Heidi, at hun ikke lenger må være så klønete, og heretter passe på hvor hun setter føttene sine.”

Jeg har nettopp snublet i en fortauskant og tråkket over med begge anklene samtidig. Dumt.