Akkurat nå: John Mayer - Slow dancing in a burning room

Jeg er så lei meg fordi jeg ikke finner passordkalkulatoren til nettbanken min. En fin ting å gjøre da, på en torsdag hvor alt bare er teit & leit, er å vandre rundt i en passe stor og kjølig aprilby med ipod og regnværsmusikk, eller nytraktet kaffe i starbuckskopp og bestevenn ved siden av.

Er alltid veldig fornøyd hver gang det blir det siste. For når melankolien truer med å slå beina under meg, finnes det ikke noe bedre enn det. Se på verden i sakte film, la bylufta blåse hodet tomt for frustrasjon, og snakke løst om helt tilfeldige ting, som fyllefanten Henrik Ibsen, verneplikt i Belgia og kinesere som river ned byene sine.

I dag ble det sånn.

“Tenk om vi levde som dette hver dag,” sa han. “Stå opp passe tidlig eller passe sent. Spise frokost. Gå ut. Drikke espresso, se på menneskene. Gjøre akkurat det man vil frem til kvelden. Spise middag ute eller gourmetmåltid hjemme. Gå i operaen etterpå for eksempel. Det hadde vært noe.”

Og det blir faktisk opera i kveld. Jeg håper Garden kommer.

Jeg håper jeg finner den kalkulatoren.

Det var som et bilde av oss i gamle dager: jeg på det hvite stolen ved skrivebordet, de i sengen med alle putene. Bare at nå satt vi på rekke, og manglet to. Stirret ut av vinduet. Med hver vår kopp. Snøen falt.

“Man vet jo aldri i disse globale tider.”

“Globaliserte.”

“Globalisert oppvarming.”

“Og klima. Klimaformen.”

“Fast form?”

“Globaliseringsvarme.”

“Og fred og religion og sånn.”

“Og politikk og krig og konflikt.”

“…”

“Skoda.”

“Henger du med, Belle?”

Vi var tomme for krefter alle sammen. De fniste, og lo tidvis litt høyere enn meg, jeg orket bare å smile egentlig. Så avtalte vi å gå på kino, og Sarah mente det var en random ting å gjøre på en søndag.