Akkurat nå: Huey & The News m. “Happy to be stuck with you”

Fredag 13:01 fikk jeg sommerferien utdelt idét jeg gikk ut av lesesal A på SV etter å ha gjort en nokså fortvilet innsats på min aller siste eksamen dette semesteret. Jeg vet ikke helt hva det er med meg og eksamner, men med tiden har jeg i alle fall vokst på meg en slags skrekk for fenomenet - i og med at uansett hvor mye og godt jeg leser gjør jeg det bare sånn middels bra. Ikke spesielt motiverende for å si det sånn, men det er en liten trøst at jeg ikke skal røre en skolebok igjen før 27. august.

Så hvad sker da? Jeg går noen travle måneder i møte, og denne sommeren kommer det ikke til å skorte på antall reisemil. Innimellom all jobbingen blir det helt sikkert noen tog- og flyturer i øst og vest, og i juli-august skal jeg sette personlig rekord i antall benyttede flyselskap på fire uker. Reiserute? Oslo, Køben, Bangkok, Siem Reap, tilbake til Bangkok, Chiang Rai, Bangkok igjen, Phuket, Singapore, Tioman, Kuala Lumpur, siste gang i Bangkok, og så til København og hjem til Oslo. Men før det skal jo Kine og Thomas gifte seg da, det blir stas, pluss at lillesøster fyller femten og skal feire med stort familieselskap i slutten av juni. Grilling blir det helt sikkert nok av, og kortspilling også. Om litt flytter jeg til Sarah for en stund, og det gleder jeg meg til selv om det blir rart å ikke kunne springe opp til Brinque eller Belle når som helst.

Men; det er så mange “men” i alt dette brae.. for tingen er at jeg gruer meg blank i øynene nesten hver eneste dag, til høsten som kommer, når jeg skal være uten to av mine absolutt favorittmennesker i umiddelbar nærhet. Et år uten dem lar seg ikke rett og slett ikke gjennomleve (jeg har problemer med å klare meg med en uke), så derfor har jeg ikke noe valg: 2008/2009 legger jeg ut på en verdensturné. Så skal jeg bare bli brun og kose meg før den tid!

Så om kveldene spiller vi mye kort - P, Håvard, Linn, Belle og meg selv - og det er begynt å bli så nervepirrende at jeg er nær ved å forsvinne under bordet med et skrik hver gang.

Det er litt uvanlig, selv til meg å være. Og ja, jeg er faktisk like overrasket over denne plutselige spentheten, som over det faktum at jeg gråter når jeg spiser god sjokolade.

I år slapp vi å glo langt etter alle andre; i år hadde vi vår egen bunadsmann. Og da jeg første gang så ham vandre lykkelig og feststemt ut døra sammen med Nordland og Sunnmøre, måtte jeg ta meg ti sekunder og gråte litt før jeg fulgte etter. De vet ikke om det, men de var så nydelige, den nyeste kanskje spesielt, at jeg kunne ikke la være.

Siden, mens vinden tørket regnet bort fra kinn og fra gater, sang jeg nasjonalsangen både en og to ganger, tok bilder i Slottsparken og spiste kake på Pascal, fulgte Garden med tankene, telte åtte flotte beltestakker, spionerte på en mann jeg ikke kjenner, frøs på armene, svelgte hele tiden hjertet i halsen og frydet meg over at de nye skoene ikke gnagde, spiste en is og to pølser, erobret kaken til Belle med et norsk flagg og fikk Sarah til å hikst-le av en kasseapparatlyd.

I femten sekunder snødde det på Huseby da, men nok en gang;

- Bra bursdag, Norge! Det er fortsatt veldig stas med 17. mai.

Vi skal kjøre til Bergen neste helg, og P har gitt meg i oppgave å være dj. Det synes jeg nesten er litt søtt, fordi han pleier nemlig å erte meg for å være så ekstremt altspisende når det kommer til musikk. “Good grief,” sier han og himler med øynene, hvis han fersker meg i det jeg pleier å kalle et nostalgisk øyeblikk.

Protesterer jeg, blunker han bare og bruker yndlingstrumfkortet sitt; ha-det-morsomt-CDen. Den nytter det dessverre ikke å ro seg unna.

Men innerst inne vet vi begge to, og det er han bestandig flink til å legge til, at til og med jeg vet hva som er bra musikk og ikke.

Det hender til og med at vi mætsjer. Og si meg, hva er vel bedre enn det?

Akkurat nå: Coldplay - Don’t panic

I russetiden feiret vi natt til første mai med å se en episode av The O.C. i en parkert bil med ulltepper og kaffe ved siden av Handelsgymnaset. Etterpå kjørte vi hjem igjen, til Garden State-soundtracket, fordi det var det vi hadde, og det var det som var best.

Av og til får jeg det for meg at Oslo og jeg; vi har for mye historie. Det er blitt for mange minner her, av den bråkete sorten, jeg går oftere og oftere rundt i en sånn nostalgisk døs og sutrer bort dagene “fordi det ikke er sånn nå”. Jeg har veldig mye å gjøre, og minnene i sin helhet har en tendens til å forstyrre meg med mindre jeg sitter på en lesesal og sliter meg igjennom kapitler med meningsløse titler som “Hva er en problemstilling?”.

Og noen ganger må jeg bare vekk. Ta tog, fly, bruke beina, hva som helst. Til og med trikk, hvis den bare går i en annen retning enn den pleier. Det hjelper også litt, en stund, hvis jeg for eksempel får en hund å lufte som er mye sterkere enn meg. Da kommer jeg hjem etterpå og setter pris på ting på nytt igjen, tilværelsen får liksom et nytt lys kastet over seg, og jeg er for eksempel veldig takknemlig for at jeg fortsatt har armer.

Det samme skjer i grunnen når jeg er utenbys, altså verken hjemme eller hjemme. Ikke at jeg til en hver tid går rundt og tenker spesielt mye på at det er bra med armer, men at ‘borte er bra’ stemmer godt, for når det vante er borte, skjønner jeg alltid hvor dumt det er å tenke at Oslo er blitt for mye. Jeg ender i alle fall opp med å savne alt sammen likevel. Nettopp fordi det er så stappfullt av ting jeg har gjort, sagt, hørt, opplevd, tenkt, likt og ikke likt. Mine ting. Mitt liv.

Men blant dem liker jeg menneskene jeg har absolutt best. Og det er ingen som kan lage kaffe som P. Virkelig. Ingen.