Hva det kommer av, vet jeg ikke, men det er foreløpig få andre enn Eirik som har fått smake min dønn seriøse entusiasme for renessansekunst. Det jeg leser for tiden handler om italiensk kunst på fjorten- og femtenhundretallet, og det er så mye rart som gjerne må diskuteres og fortelles videre mens jeg holder på.

Leonardo DaVinci for eksempel, regnes ikke overraskende som Selveste Renessansemannen fordi han i både bildene og konstruksjonene sine gjenspeilte en allsidig mengde vitenskap. Det var i bunn og grunn det som var mest spesielt med renessansen som helhet; folk fikk en stor trang til å finne ut ting på egenhånd, om religion, samfunn og seg selv. Dermed var de alle med på å grunnlegge og videreutvikle nye vitenskapelige retninger, alt fra biologiske til teknologiske oppdagelser. Personlig er jeg veldig begeistret for DaVinci på grunn av hans evner til å kombinere flere av disse i verkene sine, selv om det ofte bare ble med tegningene og idéene. Et klassisk renessansemaleri er altså for meg et typisk DaVinci-maleri, mennesker malt kroppsdel for kroppsdel, olje på lerret i fantastiske jordlige farger, gjerne religiøst motiv med rene linjer og logisk oppbygning.

Det er derfor jeg blir litt forvirret når jeg ser bilder malt av Andrea Mantegna - en annen forholdsvis kjent italiensk renessansekunstner. Han har mye kirkemalerier og altertavler og takutsmykninger på samvittigheten, men etter min mening er han virkelig ikke fantastisk. Av arbeidene hans er det egentlig bare “The Dead Christ” (1480) jeg så langt virkelig liker. Det som plager meg med stilen hans er først og fremst valg av vinkler og perspektiver. Linjene er riktignok rene og matematisk korrekte, men hvorfor han i alle dager velger å male akkurat det han maler, det er jammen ikke godt å si. Noen ganger ser det ut som at han har valgt et lerret som er for lite til å få med hele motivet, bildet kuttes unaturlig av i kantene og helheten virker skjev. “The Dead Christ” er så langt det eneste bildet jeg har å vise til som et vellykket eksempel på denne eksperimenteringen, som jeg forøvrig ikke kan forstå at er noe annet enn poenget med hele virksomheten hans - å male litt annerledes renessanse enn de andre?

Ikke er jeg spesielt imponert over malerteknikken hans heller. Det er kanskje urettferdig å måle ham opp mot Selveste Renessansemannen, men spesielt i takmaleriet i Room of The Newlyweds (Mantova, Italia), ser rett og slett de tre nederste personene i midten uferdige ut. Det er synlig slurv i et potensielt pent maleri. Og dét irriterer meg.

Ordene sitter langt inne om dagen, for jeg tror noen forsøkte å sette meg litt på plass, så jeg prøver så hardt jeg kan.

I pausen har det imidlertid skjedd en fin ting: jeg har fått en epost, og jeg får være med til Asia i sommerferien. Jeg kan endelig begynne å glede meg helt på ordentlig.

Først leser jeg denne overskriften. Deretter denne.

Og så tenker jeg et langt “hm”, og forundres litt av ironien i det hele.

Jeg har laget en liste over filmer og serier jeg bør ha sett på et eller annet tidspunkt, delvis for å ha sett dem, men også for å le litt mer ekte når det vitses om dem i for eksempel Friends og Gilmore Girls.

Turen er nå endelig kommet til Twin Peaks for real (jeg har begynt på den utallige ganger, men aldri kommet lenger enn første episode). Det er på langt nær så skummelt som jeg fikk inntrykk av, men det er drama i massevis og jeg skjønner at dette er morsomt å tøyse med.

Spesielt dette med at menneskene i Twin Peaks bor i trehus. Alt, både inne og ute, er laget av furu som ikke ser ut til å være behandlet med noe som helst annet enn øks (linolje, til nød). Og det som ikke ser ut som furuprodukter på ordentlig, har de dekket med furufolie, slik at det ikke lenger er en gjenstand av spon, finér og plastikk, men juksefuru i tillegg. Det finnes til og med en furujukeboks i den lokale furubaren.

Tacky. Fascinerende tacky. Jeg har nesten glemt alt om Laura Palmer allrede.

Oppdatert, to minutter senere: HVA er DETTE??