Akkurat nå: Damien Rice m. “Dogs”

Det har hendt før at kjæledyr har vandret heden mens jeg har fått i oppdrag å passe på dem. En gang var det en undulat som skrek så mye at den døde og falt av pinnen sin, mens jeg så på TV rett ved siden av og irriterte meg over alt bråket. Innen jeg oppdaget det hadde fuglen rukket å bli helt stiv, og dens burkamerat skrek enda høyere en den andre hadde gjort, sikkert av sorg eller noe. Ettersom jeg visste at den seks år gamle eieren elsket sin Tigris over alt, og var på ferie med sin mamma i et annet land og ante fred og ingen fare, var jeg spesielt nervøs for å bringe videre beskjeden om undulatens bortgang. Det gikk selvfølgelig helt fint, men etter dette har jeg likevel utviklet en slags angst for at et dyr som ikke er mitt eget skal dø i min varetekt.

I går overtok jeg husnøkler på Fetsund og lufteansvaret for verdens fineste og lykkeligste engelske cocker spaniel. Alt gikk knirkefritt veldig lenge. Elleville Charmy fikk en skikkelig tisserunde, kveldsmat og godis før jeg la meg, og da jeg stod opp i morges var planen å gjenta prosedyren. Jeg kom inn på vaskerommet, kvitret og godmorgenet som bare jeg kan gjøre klokken 07:00, mentalt klar for å gå tur i silregnet og plukke opp bæsj for hver passerte femten meter. Men responsen fra hunden i dag var en helt annen enn jeg hadde ventet meg. I stedet for å logre og smile og hoppe og danse som hun pleier, lå hun bare helt stille innerst i buret sitt og ristet.

Det første jeg tenkte var selvfølgelig det verste. Tilgi meg, men å miste en hund føler jeg er hakket verre enn å miste en fugl undulat. Jeg gikk nærmere og snakket til henne. Fortsatt ingen reaksjon, annet enn at nå kunne jeg se at hun hadde hodet løftet og øynene halvåpne. Jeg prøvde å stryke henne under haken, men da knurret hun og la seg tungt oppå hånden min, som om hun fortsatt sov. Var hun syk da kanskje?

Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte ringe og vekke onkel. Gråtkvalt beskrev jeg Charmys merksnodige oppførsel. Onkel mente også at dette var veldig rart, for selv om hun kanskje ikke alltid var veldig glad om morgenen, kunne han ikke huske å ha sett henne sånn som dette noen gang. Vi ble derfor enige om at jeg skulle løfte henne ut av buret og ta henne med meg på jobb, og så holde kontakten utover dagen.

Det var vel bare det som skulle til. I samme øyeblikk som jeg la på, fór den lille hunden opp, logret og danset noe verre, mens hun vekslet mellom å gni seg inntil bena mine og hoppe opp og ned foran ytterdøra. Sånne ting som hun pleier å gjøre når hun nettopp har oppdaget meg. Jeg var lettet selvfølgelig, og konkluderte med at hun er, tydeligvis, bare like treg om morgenen som meg. Derfor lot jeg henne være igjen da jeg dro på jobb. Jeg må likevel innrømme at jeg lurer litt på hva som møter meg når jeg kommer hjem, i tilfelle jeg har tatt feil og hun faktisk er litt syk. Kjipt med enda et dyr på samvittigheten liksom, uansett hva og hvem det er.

Jeg er drittlei spammailer fra den gamle bloggen min, så nå har jeg tatt en sjefsavgjørelse og hentet alle de viktigste innleggene hit. Disse innleggene blir fortløpende å finne i arkivet til høyre. Kommentarer får jeg i midlertid ikke flyttet over, fordi en eller annen bug har spist opp alle sammen. Trist.

(Beklager til alle dere som abonnerer via bloglines. Det kan være dere blir spammet selv med innlegg dere har lest før.)

Hva det kommer av, vet jeg ikke, men det er foreløpig få andre enn Eirik som har fått smake min dønn seriøse entusiasme for renessansekunst. Det jeg leser for tiden handler om italiensk kunst på fjorten- og femtenhundretallet, og det er så mye rart som gjerne må diskuteres og fortelles videre mens jeg holder på.

Leonardo DaVinci for eksempel, regnes ikke overraskende som Selveste Renessansemannen fordi han i både bildene og konstruksjonene sine gjenspeilte en allsidig mengde vitenskap. Det var i bunn og grunn det som var mest spesielt med renessansen som helhet; folk fikk en stor trang til å finne ut ting på egenhånd, om religion, samfunn og seg selv. Dermed var de alle med på å grunnlegge og videreutvikle nye vitenskapelige retninger, alt fra biologiske til teknologiske oppdagelser. Personlig er jeg veldig begeistret for DaVinci på grunn av hans evner til å kombinere flere av disse i verkene sine, selv om det ofte bare ble med tegningene og idéene. Et klassisk renessansemaleri er altså for meg et typisk DaVinci-maleri, mennesker malt kroppsdel for kroppsdel, olje på lerret i fantastiske jordlige farger, gjerne religiøst motiv med rene linjer og logisk oppbygning.

Det er derfor jeg blir litt forvirret når jeg ser bilder malt av Andrea Mantegna - en annen forholdsvis kjent italiensk renessansekunstner. Han har mye kirkemalerier og altertavler og takutsmykninger på samvittigheten, men etter min mening er han virkelig ikke fantastisk. Av arbeidene hans er det egentlig bare “The Dead Christ” (1480) jeg så langt virkelig liker. Det som plager meg med stilen hans er først og fremst valg av vinkler og perspektiver. Linjene er riktignok rene og matematisk korrekte, men hvorfor han i alle dager velger å male akkurat det han maler, det er jammen ikke godt å si. Noen ganger ser det ut som at han har valgt et lerret som er for lite til å få med hele motivet, bildet kuttes unaturlig av i kantene og helheten virker skjev. “The Dead Christ” er så langt det eneste bildet jeg har å vise til som et vellykket eksempel på denne eksperimenteringen, som jeg forøvrig ikke kan forstå at er noe annet enn poenget med hele virksomheten hans - å male litt annerledes renessanse enn de andre?

Ikke er jeg spesielt imponert over malerteknikken hans heller. Det er kanskje urettferdig å måle ham opp mot Selveste Renessansemannen, men spesielt i takmaleriet i Room of The Newlyweds (Mantova, Italia), ser rett og slett de tre nederste personene i midten uferdige ut. Det er synlig slurv i et potensielt pent maleri. Og dét irriterer meg.