nobody puts heidi in a corner
09.06.2009
let’s say it’s true
categories: blandet, diaries
tags:

Akkurat nå: The Cardigans m. “Your new cuckoo”

Nå er sommerjobbingen endelig i gang, og jeg slipper å drive dank særlig mye lenger. Får iofs en myk start også – fire timer hver dag i tre uker, det kan jeg leve fint med. Ikke trenger jeg å stå opp så tidlig heller, selv om jeg nå for tiden aldri egentlig får sovet nok. Er så himla trøtt hele tiden, snart må jeg vel bruke fyrstikker til å holde øynene åpne. SUKK.

Dagens musikk er The Cardigans. Viktig å høre på det når man leser Johan Harstad for eksempel. Om jeg skulle vært musiker ville jeg nok valgt å være som Nina Persson. Hun er søt, kul, smart og bor i Harlem. Hadde kanskje likt Meatpacker District eller noe der omkring litt bedre, men New York er fint uansett egentlig. Det er The Cardigans også.

Etter jobben i dag gikk jeg til Sjakk Matt igjen og sa hadet-på-badet til Lene, som drar til Louisiana imorn ( – og blir der i fire frikkin’ uker!). Det skulle så vært meg, haha.. kanskje ikke Louisiana ville vært førstevalget mitt, men USA frister definitivt. Igjen, NY primært. Long Island og sånt. Eller kanskje California.

Det ble som vanlig masse skravling om både egnede og uegnede saker (vi var jo tross alt på kafé, og ikke et fjortisjenterom), og timene gikk altfor fort. Nå har hun fått liste med ting jeg “trenger” fra over there (Hawaii-oppholdet åpnet øynene mine for mange fantastiske ting, blant annet primer potions og cheetos crunchy) – så det er klart jeg gleder meg til hun kommer tilbake igjen.

Madrassene til P og Linn ligger forresten i stua fremdeles. Det betyr at de blir er i hvert fall én natt til. Dobbelt yay.

06.06.2009
if she wanna rock, she rocks.
categories: blandet, diaries, musikk
tags:

Akkurat nå: Eric Hutchingson m. “Rock & Roll” (hører egentlig ikke på den, jeg bare har den på hjernen, that should count…)

Fy for en bra helg dette er. Har vært veldig overalt, og føler at jeg har fått sjekket ut Grünerløkka forholdsvis grundig. Sånn cirka. Har ikke akkurat pleid å henge der noe særlig, men siden Mins og jeg flytter dit om et par ukers tid er det jo greit å vite litt hva man går til, eller hur? Jeg er i alle fall supersuperspent!

Med huset fullt av folk og madrasser siden torsdag, har alt egentlig bare gått i ett siden da. Operacafé, Frognerparken, Stockfleth’s, Aker brygge, Ekeberg, Folkemuséet … og så Løkka da. Virker ikke feil det akkurat.

I dag er det Musikkens dag i Oslo. Det betyr tusenvis av små gratiskonserter over hele byen (perfekt for en livemusikkelskende-og-wannabe-konsertgroupie som meg;)), og jeg har blant annet fått med meg Donkeyboy, Little Hands of Asphalt og noe Einar Stray. Veldig gode live-band, så måtte jo så klart spotifye og itunse dem da jeg kom hjem. Det viste seg at de to første bare er halvparten så bra i studio som de er live. Skuff.

Och nu är den här flickan helt SLUT. Dro hjem ganske mye tidligere i kveld enn jeg har gjort de andre dagene denne uken. Elsker å bare surre rundt hjemme litt, mumse godis og se film. Så det gjør jeg nå. Sofamys med Ben & Jerry’s og The Game. Passe godt og passe skummelt.

03.05.2009
ballongen stiger og det er tynn luft
category: blandet
tags:

Akkurat nå: “La Valse D’Amelie” av Yann Tiersen

Jeg tar med Ambulanse ut på verandaen, for jeg vil lese favorittnovellen min for mamma. Den heter “Til”, handler om gamle mennesker, lange liv i kjærlighet, sorg og ensomhet, hvordan man overlever litt når man dør. Den er så sterk, så nydelig skrevet og så flott, og den slår pusten ut av meg hver eneste gang jeg kommer over den.

“Til” er den siste novellen i samlingen. Klimakset liksom, avslutningen. Håpet om at det skal komme mer. Jeg har aldri lest den høyt før så det gjør jeg nå, i dag blar jeg opp til de siste sidene og begynner.

“Jeg savner deg. Du er død nå, har vært det i fire uker og det er så tomt hjemme, jeg bare går og støver, flytter på papirene, får ingenting gjort, det blir bare til at jeg sitter i stolen og ser ut av vinduet, og vinduene burde vært vasket, men jeg finner ikke den der tingen du pleide å bruke, hva heter det, nal, nei det er det vi brukte i dusjen, er det ikke?”

På side to… Jeg svelger, tørker tårene bak solbrillene. Det er som å lese det jeg selv tenker. Kanskje ikke bokstavelig akkurat, men jeg tenker på denne måten, i oppstykkede setninger, og jeg lager rekker av dem som er vanskelige å skrive ned. Det blir for mye å si, for mye følelser, det blir så mye av alt at å bedømme hva som skal ut og ikke, blir for stort. Så jeg får ikke sagt noe, men det får han.

Jeg fortsetter med gråt i stemmen, orker ikke prøve å stoppe det gang, ordene blir liksom mer mine egne da selvom det egentlig ikke er jeg som sier dem. Det er en gammel og ensom mann på sytti år som snakker. Det eneste vi har til felles er det; tankene, og at vi ikke vil være alene.

“Jeg stiger, stiger raskt og sitter på stolen i kurven og den gynger fra side til side, det er natt og overskyet nå, jeg er på vei opp, jeg forsvinner og det er ingenting jeg angrer, jeg har alt jeg trenger og jeg savner deg forferdelig mye og jeg håper du er der nå.”

Du må lese dette. Lese og skjønne litt mer. For det er så mye sant der, så mye vondt og så mye vakkert. Som et fotografi av virkeligheten. Det mest skremmende som fins.