nobody puts heidi in a corner
14.03.2010
pleng?
categories: minner, reise, snikksnakk
tags:

OK, jeg forstår hvis dere er lei av å høre om den gangen jeg tråkket over i Kambodsja. Jeg blir visst aldri ferdig med den historien der.

Men, det er liksom stadig detaljer som kommer tilbake til meg da. For eksempel den om røntgen-undersøkelsen, hvor jeg klissvåt (det hadde regnet litt) og gråteferdig ble trillet bort fra alle med nevneverdige engelskkunnskaper og inn på det minste røntgenrommet jeg noen gang har vært på (og det er en del). Der inne foregikk følgende lille ordveksling:

Røntgensykepleier (spørrende): “Ajoplengpleng?”
Jeg (forvirret): “Unnskyld? Eh.. sorry?”
Røntgensykepleier (igjen): “Plengpleng?”
Jeg (fortsatt like klok): “Pardon? I.. ?”
Røntgensykepleier (litt oppgitt): “PLENG-pleng?”
Jeg (undrende): “Asså… again please?”
Røntgensykepleier (litt mer oppgitt): “Pleng. Pleng?”
Jeg (helt lost): “Ummm..plengpleng?”

Det viste seg senere at hun forsøkte å spørre om jeg var gravid. Burde sikkert skjønt det.

03.08.2009
alstublieft!
category: snikksnakk
tags:

De morsomste telefonene kommer fra Nederland faktisk. Det er en del av de. Og de jeg snakker med, ler mye. Som for eksempel dette:

Jeg: (Alarmleveringsfirma) vær så god.
Damen, med veldig sjarmerende nederlandsk aksent: Hello, this is from (alarmleveringsfirma) in Holland, may I speak to…. ahhhm… Haha, I don’t know how to pronounce this name..
Jeg: Hehe. You can just spell it, that’s all right.
Damen: Hahaha. OK. T-R-Y-G-V-E.
Jeg: Oh right, hehe, I’ll put you through – just a moment.
Damen: Wait, how do you say it??
Jeg: Trygve.
Damen: Oh…. I see. Haha. Good to know! Hahaha. Thank you. Hahahaha.

Og så sier jeg “Stroopwafel!”, siden det er det mest kosher nederlansk-relaterte jeg kommer på å si (det første jeg kom på var “Ik ben heet”, men jeg er ikke tøff nok). Hun rekker aldri å høre det likevel, hun er videresendt før vi begge vet ordet av det. Maybe next time.

10.07.2009
om å gi noen en skuffelse
category: snikksnakk
tags:

Telefonen ringer, og jeg plukker den opp.

Jeg: “*Navn på datafirma*, vær så god.”

Mye pust og stønn i den andre enden. Jahaa…

Jeg: “Hallo?!”
Hun: “Jah, eh.. Frivillighetssentralen?”
Jeg: “Nei dessverre, nå er du kommet til et dataselskap.”
Hun: “NEI! NEEIII! JEG FIKK DETTE NUMMERET AV OPPLYSNINGEN.”

Hun begynner å gråte. Skikkelig. What to do, what to do.

Jeg: “Beklager, da har de nok gitt deg feil nummer er jeg redd..”
Hun: “Ja men, KAN de det? De KAN JO IKKE DET, det er OPPLYSNINGEN.”
Jeg: “Vel, alle gjør feil – tro det eller ei. Også opplysningen.”

Hun gråter mer. Eller ler? Vanskelig å si nå.

Hun: NEI…! Men, hvor er jeg da?
Jeg: *Navn på datafirma* heter vi. Internettselskap.
Hun: “Datamaskiner og sånn?”
Jeg: “Typ.”
Hun: “Aha.”

Stille litt.

Hun: “Så du kan ikke hjelpe meg?”
Jeg: “Med frivillig arbeid? Litt vanskelig når jeg sitter her.”

Stille litt til.

Hun, sakte: “Ok. Takk da.”

Så er det slutt. Og helg for meg, og helg for lille fyllo. Huff.