nobody puts heidi in a corner

Akkurat nå: Local Natives m. “Who knows, who cares”

For to uker siden våknet jeg midt på natten av at jeg skrek. I dag morges våknet jeg av at jeg hikstegråt. Dette er to ting jeg ikke kan huske at har skjedd tidligere, men jeg antar det ikke er så rart egentlig.

I hvert fall ikke når man nettopp har kranglet med noen, og får styre store fly etter pixler (!), flyr altfor for fort ned mot Gardermoen slik at hele maskinen lander i vannet ved siden av Operaen og eksploderer til ingenting.

Alle dør. Alle de 64 menneskene ombord dør, men ikke jeg. Jeg er stengt inne i en cockpit som brakk av fra resten og ligger og vipper på kanten av Aker Brygge. Og våkner altså gråtende i det jeg blir slep ut av dette vraket, pakket inn i et ullteppe og gått fra på et stort kjøpesenter.

Dårlig gjort hvor lettlurt man er når man sover.

Jeg drømte her forleden at Gerard Butler snakket svensk, at det var sommer og at vi gikk tur i en blomstereng. Mer klisjéfylt – og typisk meg – kan det vel egentlig ikke bli.

Den siste uken har jeg likevel gått rundt og vært latterlig forelsket i duden, nesten på ordentlig, og fullstendig på høyde med Leo-besettelsen i min evigvarende Titanic-periode. Den varte et år – vil dette vare lenger?

Jeg bare VET at vi er meant to be.

(Ok, kanskje ikke. Men personlig bør jeg jo se det en slags framgang da; han er jo yngre enn både George Clooney, pappa og onkel – som enn så lenge er de viktigste mennene i mitt liv.)

Akkurat nå: Jem m. “It’s amazing”

Jeg glemte å lukke vinduet før jeg gikk hjemmefra i morges, så nå ligger jeg fullt påkledd i en iskald seng og håper at fingrene ikke brekker av når jeg trykker litt på tastaturet. Skal sove snart, men har tenkt på å skrive dette lenge – og det er nå jeg tør.

Noen ganger drømmer jeg at jeg er skuespiller på en teaterscene. At jeg skal gjøre noe morsomt og at folk skal le. Egentlig er det et ganske bra show; jeg er kjempeflink, og trygg som et fjell der jeg står og gjør ablegøyer foran et lekent publikum. Helt til jeg ser deg. Du sitter i salen og trekker ikke en mine. Du kjeder deg. Og plutselig er det dét alt handler om; jeg skal få DEG til å le.

Jeg blir mer og mer fortvilet. Jeg snubler i ordene og gjør en mye mye dårligere performance enn kvelden før, men jeg driter nesten litt i det, for hvis bare det at jeg dummer meg ut kan få deg til å smile litt, da skal jeg være fornøyd.

Men det går ikke. Jeg faller sammen på scenen i et siste forsøk på å få steinansiktet ditt til å bevege seg. Det skjer ikke. Du er umulig. Det er da jeg innser at jeg har sett deg før. Du pleier å komme i blant, sitte der midt i salen uten å le. Jeg blir like fortvilet hver eneste gang.

Jeg har deg ikke. Så hvorfor kommer du da? Hvorfor glemmer jeg alltid alle de andre? Og hvorfor drømmer jeg dette, om og om igjen…