Det er fullstendig mulig å forelske seg i musikk.

Før sommeren flyttet jeg, som mange vet, ut. Nå har jeg, etter mye om og men, flyttet inn igjen. Og alt er, ikke overraskende, helt fullstendig annerledes. Den største og mest forstyrrende forskjellen er at P ikke bor på naborommet lenger, og Den Nye har andre vaner og produserer helt andre lyder som jeg sakte men sikkert har begynt å vende meg til. Han lukker og åpner for eksempel dørene helt feil, og altfor forsiktig. Han går ikke like trampende og selvsikkert i gangen når han skal på kjøkkenet. Han har fylt tre fjerdedeler av kjøleskapet med (for meg) totalt uinteressante matvarer, og overlatt den minste og øverste hylla til meg. Og - jeg får ha Max helt for meg selv.

Men: takket være Den Nye, uten at han kanskje vet det, har jeg fått øynene opp for en del litt fantastiske ting. Musicwise. Det hender nemlig at han spiller så høyt at Travel Booken min truer med å velte i bokhylla, og da er det bare å gi opp å skru opp sitt eget. Jeg har ikke tordt å gå inn og spørre hva han hører på, men jeg legger noen ganger øret inn til veggen og får med meg ordene, googler dem og finner musikken hans på youtube og iTunes Store.

….og det var sånn jeg skjønte at jeg hadde gått glipp av noe stort da jeg ikke fant det nyeste Coldplay-albumet i biblioteket mitt. Da det endelig var ferdiglastet og jeg hørte “Life in tecnhicolor” for første gang, ble jeg så satt ut at jeg hadde lyst til å gråte. Faktisk - Viva la vida or Death and it’s friends kunne ikke kommet inn i mitt liv på et mer passende tidspunkt. Jeg tror jeg faktisk elsker alt akkurat nå.

Considering the mess she has made out of her personal life over the past few years, I really do feel sorry for Britney. But, regarding her music I still prefer others singing her songs rather than Ms Spears’ own performances.

Like The Frames‘ lead singer, Glen Hansard: He’s done a pretty ok covering of “Everytime”…

And btw; run off and see Once. Now.

Det er høst nå. Og som vanlig, med en gang jeg lukter snø…..

Det er mange ting jeg har fått av pappa. Nesa, for eksempel. Parfymen jeg bruker nestmest. En spesiell sans for humor. Men, hvis jeg også ser bort i fra alle de tingene man er forpliktet til å være takknemlig for at jeg har fått - han er da tross alt min far - er jeg kanskje aller mest glad for at jeg er fostret opp på, blant annet, svensk syttitallspop.

Pappa er en svoren ABBA fan, og siden han ikke lykkes hundre prosent med å få mamma med på moroa, har han spilt masse av dette for oss andre - på bilferier for eksempel, den tiden det fortsatt var kult med kassettspillere som snudde kassetten av seg selv. Resultatet av disse feriene er at både søstrene mine og jeg er blitt veldig glade i Bjørn og Benny vi også (til opphavets store glede?), og når vi skrur på stereoen hjemme er det lite som rocker mer i stua enn ABBA Gold.

Det er barndom, ikke sant, og vi elsker å mimre, bli nostalgiske. Så når jeg sier, med min vanlige forutsigbare musikkrelaterte uforutsigbarhet, at min absolutte favorittsang gjennom tidene er “The winner takes it all“, er det ikke sikkert at det bør overraske noen lenger. Det har gått tjue år, minst, og jeg er fortsatt ikke lei.