Jeg har fortsatt tilgode å støte på noen som matcher min begeistring for D’sounds nye album, Starts and Ends. Mulig det sier mer om meg enn noe annet, men samme det; i mitt hjerte har D’sound funnets veldig lenge – og det skal litt til tror jeg, for at de forsvinner derifra.
Jeg tror lett at gutta i Humming People sjarmerer på seg en stein. De skal spille på Skjærgårds:LIVEs Winter Wakeup-festival neste helg, og det er tull å si at jeg gleder meg litt. Det blir rettogslett kosestemning det, kanskje litt som dette om vi er heldige:
Noe av det første jeg fant ut om Eli var at hun er innbarket Muse-fan. Jeg har med vilje unngått å ta initiativ til å snakke noe mer om det, av den enkle grunn at jeg er litt redd for å sette vennskapet i fare dersom hun finner ut hvor jeg står i det hele. Jeg er nemlig no fan at all. Og det er litt merkelig egentlig, for Muse er på mange måter en “text book definition” på det jeg hører på aller aller mest.
Men det har liksom aldri klikka helt da, jeg har aldri fått de der riktige stemningene når jeg har hørt på de, selv om jeg aldri så gjerne vil. Da blir jeg bare irritert, for jeg vil og vil men får ikke til, så jeg misliker dem bare ENDA mer … og så snakker vi allerede om en ond sirkel eller deadlock eller.. ja. Det har ikke vært mulig å gjøre noe med det da, for å si det sånn.
Helt til nå, for ca 20 minutter siden. Hanne-Bærnh – som heller ikke er særlig begeistret for dem – tipset meg nemlig om at det siste albumet deres er “kjempebra”. Dropp forresten ” “. Det er kjempebra! Rett og slett. Jeg har skumhørt på flere av sporene og får frysninger (=veldig riktig følelse!) av minst halvparten av sangene. En ikke akkurat hverdagslig hendelse.
Særlig er jeg helt stuck i tittelsporet “Resistance”, selv om den som går på radioen for tiden også er rett okej!
Det gir litt seiersfølelse dette her, faktisk. Jeg gir masse cred til Hanne-Bærnh, hun får en kinobillett i premie. Og Eli, du kan puste lettet ut.