Keane sendte Van Halen og Top Gun-musikken foran seg før de selv entret scenen, og jeg visste et øyeblikk ikke helt hvor jeg skulle se. Tårene truet med å komme allerede der, lenge før “Black burning heart” og “This is the last time“, og Morgan lo fordi jeg ble klam i hendene.

Og derfra gikk det bare oppover - det kom ikke et eneste uinteressant innslag før ekstranummeret. Men guttene droppet å gjøre denne på samme måte som i Rotterdam, og det var veldig, veldig dumt. Slik skulle de ha gjort det:

Jeg vet jeg blogger ekstremt mye musikk for tiden, men jeg må bare. Keane har nemlig kommet med ny singel, og den er så fin.

Flaks for meg at det er de gutta som står for høstens konsertopplevelse (selv om det på mange måter kan bli vanskelig å overgå Mika fra ifjor). Så vi ses vel der, 3/11 klokken 20.00 på Sentrum Scene? Det er egentlig verdt det nesten bare for å få høre dem blande Destiny’s Child og Christina Aguilera i “Dirrtylicious”.

Det er fullstendig mulig å forelske seg i musikk.

Før sommeren flyttet jeg, som mange vet, ut. Nå har jeg, etter mye om og men, flyttet inn igjen. Og alt er, ikke overraskende, helt fullstendig annerledes. Den største og mest forstyrrende forskjellen er at P ikke bor på naborommet lenger, og Den Nye har andre vaner og produserer helt andre lyder som jeg sakte men sikkert har begynt å vende meg til. Han lukker og åpner for eksempel dørene helt feil, og altfor forsiktig. Han går ikke like trampende og selvsikkert i gangen når han skal på kjøkkenet. Han har fylt tre fjerdedeler av kjøleskapet med (for meg) totalt uinteressante matvarer, og overlatt den minste og øverste hylla til meg. Og - jeg får ha Max helt for meg selv.

Men: takket være Den Nye, uten at han kanskje vet det, har jeg fått øynene opp for en del litt fantastiske ting. Musicwise. Det hender nemlig at han spiller så høyt at Travel Booken min truer med å velte i bokhylla, og da er det bare å gi opp å skru opp sitt eget. Jeg har ikke tordt å gå inn og spørre hva han hører på, men jeg legger noen ganger øret inn til veggen og får med meg ordene, googler dem og finner musikken hans på youtube og iTunes Store.

….og det var sånn jeg skjønte at jeg hadde gått glipp av noe stort da jeg ikke fant det nyeste Coldplay-albumet i biblioteket mitt. Da det endelig var ferdiglastet og jeg hørte “Life in tecnhicolor” for første gang, ble jeg så satt ut at jeg hadde lyst til å gråte. Faktisk - Viva la vida or Death and it’s friends kunne ikke kommet inn i mitt liv på et mer passende tidspunkt. Jeg tror jeg faktisk elsker alt akkurat nå.

Considering the mess she has made out of her personal life over the past few years, I really do feel sorry for Britney. But, regarding her music I still prefer others singing her songs rather than Ms Spears’ own performances.

Like The Frames‘ lead singer, Glen Hansard: He’s done a pretty ok covering of “Everytime”…

And btw; run off and see Once. Now.