Brinque sier jeg danker ut Pascal.
Maria sier jeg er flink til å skrive.
Belle sier hun ikke klarer seg uten meg.
Kine sier jeg er den rareste.
Linn sier hun vil spise frokost med meg selv om jeg er sur om morgenen.
Julie sier jeg er et ordensmenneske.
V sier jeg er “brainy, perservering and creative”, og er stolt av meg for det.
Chantal sier hun vil henge mest mulig med meg.
Onkel sier jeg er en bra jente.
Sarita sier jeg blomstrer.
Tone sier jeg er hennes tvillingsjel.
P sier “det löser sej”.

Det gjør det som regel. Jeg tror dette er viktige ting å huske på.

Akkurat nå: My Chemical Romance - Famous last words (sterk lyd for sarte sjeler)

Det er fint å ha en Brinque, som vet om det med jellybeansene, og tar litt ansvar når alt jeg klarer å få frem er kvalte lyder som liksom skal forklare hvordan ting henger sammen.

Vanligvis anser jeg meg selv som jevnt tålmodig. Det er en litt dristig påstand å komme med, jeg vet om flere som vil protestere, fordi det finnes ganske mange unntak som beviser denne regelen. Nå for eksempel: et godt eksempel på et slikt unntak. Plutselig eksploderer det -

Jeg hater knapper og brannmurer og gretne servere. Jeg hater å jobbe uten kontaktlinser. Jeg hater å bli klappet på toppen av hodet, å dumme meg mer og mer ut jo varmere og flottere dagen utenfor blir, da har man liksom egentlig ingen grunn til å klage da, mener noen. Det er grusomt å få bekreftet gang på gang at det man trodde man kunne, kunne man ikke så godt likevel, selv om mye annet peker på det motsatte.

Jeg er drittlei denne ‘allmennkunnskapen’, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så umotiverende å lære noe nytt. Jeg er redd for å miste alt og alle, jeg mistenker flyet mitt for å ville falle ned i Atlanterhavet neste uke, jeg tror jeg skal dø, og jeg kjenner at heisskrekk er noe som plager meg. Jeg drømmer mareritt. Jeg er sikker på at jeg blir lurt.

Ansiktet er tørt igjen, og sinnamusikken har snart skreket ferdig på mine vegne. Nå er det egentlig bare ganske trist. Og tomt. Og jeg er fullstendig, helt, aldeles alene.

Akkurat nå: Michael Bublé - Fever

Jeg pleier aldri å vinne noe. Det siste jeg husker jeg vant skikkelig var en stor dinosaurbamse da jeg var tre år gammel. Så jeg har altså ingen grunn til å tenke at “selvfølgelig vinner jeg”.

Likevel var jeg helt bombesikker på det. At jeg skulle vinne. At mitt lodd liksom var det rette. Jeg har aldri vært så sikker på noe i hele mitt liv.

Og jeg har aldri vært så skuffet heller. For selvfølgelig vant jeg ikke.
Not even a little bit. Not even at all.

Hvis Gud vil at jeg skal være med han til Himmelen, tror jeg han venter til jeg er klar for det, om jeg så er den siste i hele verden som klatrer opp på den skyen.

Så er spørsmålet da, om jeg skal utdype dette eller ikke.

Jeg lurer på om jeg egentlig er “den rareste av oss alle”, for i så fall er det ingen som noen gang kommer til å ta meg alvorlig nok til at jeg tør å gjøre det selv.

Det! er ufattelig trist. Men det er kanskje ikke sånn det fungerer.