Det synes litt håpløst akkurat nå, at ferien aldri kommer og at jeg ikke skjønner et kvidder av det jeg leser på. Og i tankene har jeg allerede reist min vei, både til dit og hit, jeg lager stadig nye spillelister og rydder litt på overflaten. Alt for å, ironisk nok, slippe å tenke på at det snart er over.

Den kræsjlandet før den egentlig hadde kommet skikkelig i gang. Eksamenssesongen. Med min sedvanlige flaks kunne det jo rett og slett ikke gått verre.

Jeg hadde husket absolutt alt jeg skulle før jeg dro hjemmefra i dag tidlig. Det var i alle fall det jeg trodde, helt til jeg smånervøs stod på Tinghuset for å betale for morgenkaffen min og lurte på hvorfor lommeboken min var så veldig veldig våt. Og to nanosekunder senere stod jeg lamslått med hendene rundt en tom Imsdalflaske, den flasken jeg fylte og puttet i vesken før jeg gikk hjemmefra - uten å skru igjen korken.

Om det hadde hjulpet så mye for min endelige karakter, vet jeg ikke. Et eller annet sted etter den mislykkede utregningen av normert modalprosent burde jeg kanskje likevel ha skrevet en beskjed til sensor, om at jeg druknet kalkulatoren min på vei til skolen, og at jeg derfor forsøkte å dele små negative tall på store positive manuelt. Det ville, om ikke annet, ganske sikkert forklare hvorfor det kunne se ut som at jeg tolket dette med “vis alle utregninger” så komplett useriøst. For jeg gjorde virkelig mitt beste.

Selv om jeg antageligvis har ødelagt mulighetene for et nesten bra eksamensresultat ved å kaste bort en av fire timer på å regne ut alt for hånd, er det verste likevel at kalkulatoren ikke var min. Så lenge min ubeskrivelig kjipe vimsethet bare går utover meg selv, kan jeg leve med det, det er jeg jo pent nødt til i grunn. Nå som jeg har rotet det til for en tredjepart også, stiller saken seg imidlertid litt annerledes og derfor verker magen mer enn visdomstannen akkurat nå. Jeg er så lei meg at jeg virkelig ikke vet hva jeg skal si eller gjøre.

Kjenner jeg fremtiden rett løser det seg nok. Men en klem kunne kanskje gjort seg likevel.

Det første ordet jeg kan huske han sa var “vann”. En liten hånd formet seg til en omvendt trakt som pekte ned mot gulvet. To blå tittet forventningsfullt opp på meg, spurte lydløst: Kan jeg få?

Det er hvertfall ni år siden nå. Mye har skjedd. Han har begynt å sparke fotball. Han “styler seg”, og vil helst være alene på badet. Han er god på å lage brownies, og erter søstrene sine som bare han kan gjøre. Han elsker utfordringer, elsker speider’n. Og han er blitt superflink til å synge.

Elleve år er, for meg, et halvt liv, men for ham et helt; det er så lenge vi altså har kjent hverandre. Og hvis noen spør hvordan det er å ha en nestendøv lillebror, har jeg bare ett svar å gi:

Det er det beste som finns.

Det er mye jeg har vurdert å skrive om de siste ukene. Om jobb, om skole, om fritid. Om bursdager, om brødre, om sorg. Om glede. Fordragelighet. Ufred og sinnalapper som klistres opp overalt. Verdens beste bestevenner. Film og forelskelse. Tro og tvil, mest tvil.

Jeg har gitt opp hver gang. Gidder plutselig ikke å late som at dagene blir hysterisk dårlige bare fordi jeg for eksempel sover litt lenger enn jeg hadde planlagt. Det kan jo hende den beste, ikke sant. Derfor går jeg alltid i fra tastaturet for å begynne på den evinnelige ryddingen enda en gang.

“Virkeligheten, den kan vente,” sier jeg til meg selv og lukker øyne for alt som er slitsomt og synlig, alle konfrontasjoner og alt mas. Jeg svelger redsel og fortvilelse, og møter verden med en kanskje ufortjent mengde tålmodighet.

Alt annet glemmes, til jeg plutselig kan finne på å ligge våken en hel natt fordi jeg tenker uten å vite hva jeg tenker på. Jeg vet det må ryddes opp. Jeg må åpne øynene og innse det opplagte.

Forandringene er nok det verste. Jeg vil helst ikke ha dem nå. Ikke i år, og i alle fall ikke til jul.

Brinque sier jeg danker ut Pascal.
Maria sier jeg er flink til å skrive.
Belle sier hun ikke klarer seg uten meg.
Kine sier jeg er den rareste.
Linn sier hun vil spise frokost med meg selv om jeg er sur om morgenen.
Julie sier jeg er et ordensmenneske.
V sier jeg er “brainy, perservering and creative”, og er stolt av meg for det.
Chantal sier hun vil henge mest mulig med meg.
Onkel sier jeg er en bra jente.
Sarita sier jeg blomstrer.
Tone sier jeg er hennes tvillingsjel.
P sier “det löser sej”.

Det gjør det som regel. Jeg tror dette er viktige ting å huske på.