~ www.heidikarethe.com ~ » kjærlighet & sånn

ja! jeg vil danse med deg!

Heidi — Fri, 17 Jul 2009 19:44:15 +0000

Om jeg noen gang gifter meg og det skal arrangeres utdrikkingslag, vil jeg (også) hentes av Jon Almås og bli sunget for av Kåre Conradi. Særlig kanskje det siste, for det er noe med han altså, jeg blir helt knesvak og forferdelig varm hver gang jeg ser han.

Om jeg ser han mye? Vel, i Oslo kjennes det som om man ser kjendiser titt og ofte, om man bare åpner øynene littegrann. I 90 prosent av tilfellene kan jeg imidlertid ikke komme på hva de heter eller hvor jeg har dem fra, men Conradi – han husker jeg.

Sist gang jeg så han satt han på en barkrakk på Gardermoen, og så ut mot der kom jeg glidende på rullebåndet. Jeg hadde hørt at han skulle være her* og jeg bestemte meg ganske tidlig for at om jeg skulle springe på han, så skulle jeg sørge for øyekontakt.

Og det gikk nesten. Jeg stirret og stirret og stirret i hans retning, men feiget selvfølgelig ut to millisekunder før blikket hans gled forbi mitt, og snudde meg langt bort mens rødmen bare brant i kinnene mine. GJETT OM JEG HAR ANGRET EVER SINCE. Er det mulig liksom.

~~Kanskje det er derfor jeg så forferdelig gjerne skulle hatt han i utdrikningslaget mitt, om det skulle bli noe en gang.~~ Drit i det. Jeg har bursdag om en måned, og tilfeldigvis en takterrasse på toppen av huset mitt med plass til ganske mye. Kåre – om du leser dette og er villig til litt probonoarbeid i slutten av august: du er så velkommen at du aner ikke. And DO bring the band.

*) – Det bør kanskje føyes til her at jeg var ikke på flyplassen fordi jeg hadde hørt at han var der. Dette skjedde tilfeldigvis samme kveld jeg dro til Kambodsja.

til bitteliten

Heidi — Tue, 14 Jul 2009 21:41:44 +0000

Akkurat nå, tre på en gang:
Hello Saferide – Re: Always On My Mind
Elle Melle – Sol (og skyårr!)
Howie Day – Sunday Morning Song

Da du var nyfødt ville jeg ha deg som dukken min.

Jeg fikk litt kjeft første gangen jeg bar deg helt på egenhånd. Jeg gikk med sakte skritt over den knirkende parketten, jeg var nesten syv år, fortennene var vokst ut igjen og jeg var så stolt, jeg var så utrolig stolt over å ha en så fantastisk søt babylillesøster som det du var. Bitteliten. Og helt nydelig.

Du hadde akkurat våknet og du gråt, kanskje du var sulten men for liten til å si det, jeg plukket deg i alle fall forsiktig opp og la deg over skulderen min. Jeg trøstet og klappet, smilte og snakket, du ble stille mot halsen min og etterlot deg en våt flekk, men det gjorde ingenting for akkurat da var du søtest i verden.

Believe it or not lillevenn, men det der er en god del år siden. Du har vokst og blitt stor og sterk, du er så imponerende bra at jeg blir helt rørt her jeg sitter og tenker på deg. Du er fortsatt søtest i verden. En dukke også, på sett og vis, bare at du sier fra nå, du sier hva du vil og du sier hva du ikke vil.

Men livet, jenta mi, livet er ikke så lett alltid. Det er ikke meningen at det skal være det heller, du hadde ikke skjønt hvor heldig du faktisk er dersom du danset på roser hele tiden. Når du gråter nå, gråter du av helt andre grunner enn du gjorde da du var ny, og det er ikke bare å putte en smokk (eller pupp) i munnen din lenger.

Det kreves litt mer, og jeg vil så gjerne gjøre det som trengs. Bære deg det ekstra stykket som skal til for at du skal ha det bra. Komme videre. Le igjen, med hele deg.

Jeg skal alltid være her, akkurat her, og du kan komme når som helst. Når som helst, hvordan som helst, uansett.

my little heaven on earth

Heidi — Mon, 29 Jun 2009 12:46:05 +0000

Noen påpekte at sånn som jeg snakker om Stavanger og sørvestlandet i det hele tatt, virker det akkurat som om det er mitt “fristed”. At der jeg kan være meg selv 100% uten å tenke på noe annet, lade opp batteriene helt på ordentlig. Og vet du hva, det er ikke så rent lite sant i det der.

Jeg er helt avhengig av å være der innimellom. Det er mitt andre hjem rett og slett. Skulle tro at den uka jeg var der i forbindelse med 17. mai hjalp, men neida. Jeg lengter mer intenst tilbake enn noen gang tidligere – jeg MÅ over en gang til før sommeren er over, særlig hvis dette været holder seg. Ingenting kan måles med en skikkelig vestlandssommer. Bare se…

(Det blir forresten muligens Vamp-konsert på Folken i november. Stemning det asså, ikke feil i det hele tatt!!!)

Kilde: Regjerningen.no

Kilde: VisitNorway.com

en beskjed

Heidi — Sun, 25 Jan 2009 00:07:15 +0000

Jeg er rørt. Hver eneste dag får jeg tårer i øynene. For jeg har det så bra. Jeg bare mangler inspirasjon. Skal nok skrive det hele ned en dag.

du er min superhelt

Heidi — Wed, 24 Dec 2008 22:15:50 +0000

“Hendene dine må være bra, og du må være høyere enn meg. Du må erte meg masse, men fremdeles være den snilleste personen jeg noen gang har møtt. Du må ha glimt i øyet, og tørre å si hva du tenker i blant. Du må være voksen, men samtidig barnslig. Du må kunne le av deg selv. Du må tåle at jeg erter deg. Du må ikke bli redd hvis jeg gråter. Du må tro på deg selv så godt du kan. Du må lukte godt. Du må synes det er greit at jeg slår deg hvis du snorker.”

Fantomet, jeg savner deg sånn…..

kärlek

Heidi — Wed, 22 Oct 2008 09:34:35 +0000

Jeg bestemte meg nesten helt plutselig for kanskje fem uker siden, å skrive en liste over svenske featuretter i livet mitt jeg setter stor pris på. Med januarferien overraskende friskt i minne satte jeg ikke overraskende STOCKHOLM øverst, og tok det pent og forsiktig derifra. Omtrent sånn:

- semlor
- billig løsvektsgodteri
- kent, Roxette og ABBA
- “rondell” og “persika” (fine ord)
- Höjdskräcken på Liseberg
- IKEA
- tjuekroningslappen
- hallonkräm

Like plutselig mailet jeg listen til en venninne av meg, etter at jeg etter en ørliten tenkepause hadde lagt til mitt nyeste svenske favoritt, som egentlig, særlig nå i ettertid, topper både denne og mange andre lister.

Morgan heter han, og er tilfeldigvis världens bästa elektriker. Resten av historien vil jeg spare til en annen gang. Kanskje…:)

litt ulykkelig piratkjærlighet

Heidi — Fri, 25 May 2007 07:44:12 +0000

Jeg visste at skuta til Kaptein Sortebill het Klara, og var stappende full av salt mat og søt mat og penger og gull. Jeg visste at Kaptein Krok hadde kroken på venstre arm. Jeg visste at Kaptein Sabeltann kunne ta det rolig de neste hundre år dersom han fikk kloa i den skatten i Kjuttaviga. But most importantly:

SKUTA TIL JACK SPARROW HETER “BLACK PEARL”.

Men siden jeg hverken ringte inn, vant eller har skaffet premierebilletter til At World’s End på andre måter fordi jeg faktisk er opptatt i kveld, skal jeg kose meg med verdens smokin’ hotteste sjørøver på denne måten:

Hyl med meg.

POST ~~NOTE~~ VIDEO:

Jeg kan virkelig ikke dy meg..

gardegroupie (to)

Heidi — Tue, 22 May 2007 21:43:25 +0000

Som om ikke 17. mai var nok (nei nei, mer mer!):

gardegroupie

Heidi — Tue, 24 Apr 2007 14:15:28 +0000

Min venn Kristoffer gjør for tiden stas på Kongehuset ved å avtjene verneplikten sin i HMKG som en av to (?) tubaister. Hver gang han ringer og forteller hvor truppen skal neste gang, iler jeg til, så sant jeg har anledning, med iver, glød og en smule ærefrykt.

Jeg ser det rett og slett som en anledning til å snuble lykkelig etter og føle meg litt høy på en blanding av beundring, stolthet og affeksjon. Noe sånt lar jeg sjelden gå fra meg. Jeg er nemlig forferdelig svak for uniformer, og slik blir korpsmusikk plutselig balsam for sjelen.

17. mai er altså nesten like morsomt for meg som jul og bursdag på én gang.