For tiden står jeg opp tidlig og er på skolen før ni hver eneste dag. Jeg har ikke månedskort så jeg går, hele veien opp og hele veien ned.

Det er som regel mørkt i begge ender av dagen, det er jo blitt den tiden på året nå, hvor solen liksom går feil vei og truer meg å gi meg julestemning litt for tidlig. Det hjelper ikke at det lukter snø; den må komme snart, på ordentlig.

Eksamenspermen min fylles sakte men sikkert, og jeg har stjerner i boken min på dager jeg skal gjøre noe hyggelig. Som avkobling leser jeg The Secret Life of Bees og Siderhusreglene på kvelden før jeg sovner, og gleder meg mer og mer til 10. desember. I dag er det bare tjueåtte dager igjen.

Å skrive om Mika-konserten sist onsdag, vil bli litt som å forsøke å fange sommerfugler for mitt vedkommende, jeg får ikke helt tak i følelsene. Jeg har forsøkt flere ganger, men det er vanskelig å samle begeistringen i en deskriptiv og kortfattet tekst uten å bruke bokstaven “å” kontinuerlig i seksten linjer nedover. Jeg vil helst spare dere for det.

Sjokoladepiken behersker i midlertid denne kunsten på mystisk og underfullt vis, hun skriver:

“It has been a while since a concert left me with a 48-hour adrenaline high, but this charming man hit all the right buttons. Also, I think the giant balloons, dancer with angel’s wings, furry animal costumes, faux shadow puppet theatre, confetti and Mika taking his shirt off towards the end may have helped a little. So far as tall and skinny goes, he was absolutely perfect. If I hadn’t been seated so far from the stage, I’m afraid to think what I would have done, but the words ’restraining order’ do come to mind.”

Nemlig. Stjerner, fest og farger, og kanskje mangle evnen til å kontrollere seg selv på nært hold.

Det får man aldri vite, men det var akkurat sånn. Deilig.

September:

(Potensiell stemmedreper. Høstens høydepunkt, kanskje..)

Oktober:

(Hvis hun da ikke avlyser… IGJEN.)

November:

(Krøller og piano på ett brett; klart jeg skrur opp forventningene.)

Desember:

(Juleshopping i Dublin.)

og

(Her skal Belle og jeg prøve å skape en ny juletradisjon ved å komme i skikkelig stemning med fine klær og Tchaikovsky.)

Kanskje mer. Kanskje mindre. Men uansett; jeg gleder meg. E-normt.

Helgen som var dro jeg og et knippe av mine beste bestiser på tur. Vi kjørte og kjørte og kjørte og klatret noen fjell innimellom, men det var mest kjøring, mest mat og godt humør, og veldig mye merkelig musikk. Heldigvis.

Pitstopp i en bratt sving slik at Sarah fikk tatt noen bilder og vi fikk strukket på bena.

Vi nattet over i telt på fjellet, marsjerte opp til Kjerag på rekke og rad, smugspiste fox og annet snop, og pauset i bekkene for å fylle vannflasker.

Og naturlig nok var og er jeg rimelig stolt av dette.

Vi rakk innom Preikestolen også, selv om vi var litt seint ute (på grunn av en deilig natts søvn og flott frokost hos tante M) og måtte gå i kø etter halve Nederland.

Det var verdt det likevel, med det knallværet vi plutselig fikk.

Bra tur med bra folk: Sarah, Linn, P, meg, JE

Neste sommer blir det (forhåpentligvis) Thailand og Kambodsja, så da skal pappa slippe å låne ut bilen sin!

Brinque prøvde kofferten, men fikk ikke plass. Ikke en gang hvis hun tok på seg alle klærne jeg skulle ha med meg. Derfor må jeg dra uten henne. Så: tirsdag klokken 12. Da.

Jeg har andre venner enn henne som også er grønne av misunnelse. Selv har jeg vekslet mellom gruing og gleding i flere uker, og det er ikke veldig lenge siden det gikk opp for meg at nå skjer det, nå skjer det virkelig, jeg skal dra, jeg skal fly, til Det Store Eplet, Smeltekjelen, Byen over alle byer (i mitt hode none the less): New York.

Å reise dit har alltid vært noe jeg har visst at jeg kom til å gjøre en gang. En virkelighetsnær drøm på en måte. Jeg har selvfølgelig skyhøye forventninger; en griseromantisk oppfatning av hvordan byen kommer til å være og hvordan den kommer til å kle meg. Central Park. Times Square. Statue of Liberty. Chinatown. Greenwich Village. The Bronx. The Met. The Fifth. Gi meg alt. Gi meg mer.

New York får seks dager av min sommerferie til å bevise at alt dette er sant. Vi har kjøpt CityPass og billetter til Les Miserables på Broadway. Resten av pengene kommer til å gå med til mat og shopping og subway og taxi og diverse ting som faller oss inn underveis. Jeg skal være både turist og superurban, og Spontaniteten skal bli min nye bestevenn.

Dette er hva man kaller en ordboksbeskrivelse av begrepet om “skrekkblandet fryd”. Jeg gleder meg helt forferdelig.

Jeg har hatt en helt nydelig helg.

Jeg har sovet, jeg har lest. Jeg har vært ute. Jeg har spilt Mastermind, Passport og Fantasi, spist hjemmelaget bringebærsyltetøy, og jeg fortsetter dessuten å gjøre et stort nummer ut av at jeg klamret meg fast i “det er det indre som teller” og lot håret være fett i tre dager.

Jeg har til og med blitt en anelse fjellfrelst; fabler om fjellsko og gleder meg vilt til vi skal på Preikestolen og Kjerag i sommer. Hvem ville trodd det!

Linn og BC har de andre bildene, og kanskje de kommer her og etterhvert, men utover det:

“What happens at the cabin, stays at the cabin.”

Sånn cirka hvertfall.