Jeg har kuttet slumretiden med en halvtime hver morgen, og prioriterer faktisk frokost fremfor det meste. Men -

det er nok aller mest fordi jeg har fått meg en Max, som er så mye flinkere til å lage kaffe enn den forrige som stod der at jeg nesten blir litt fortvilet på Phillips’ vegne. I love him, rett og slett.

Det er en syk ting å tenke på i dag, at i går omtrent på denne tiden, da hoppet jeg ut av et fly fire kilometer over bakken.

Og det er nesten sykere at enda så nervøs jeg var de to og tre dagene i forveien, så var alle de tankene fullstendig borte da jeg satte på meg utstyret. Jeg fantes ikke redd i det hele tatt. Jeg bare tenkte, rett før det ble min tur, “skitt, nå gjør jeg det, det her gjør jeg virkelig, fy, så sprøtt”, og så rakk jeg ikke å tenke mer for da var jeg allerede i luften.

Fritt fall i førtifem sekunder, 2500 meter; OI for et kick. Jeg hadde aldri trodd dette om meg selv, jeg er ingen ekstremsporter akkurat, men jeg er hekta. I går, i dag og i morgen.

En blå sekstitallskjole og en superperfekt avocado gjorde dagen så bra så bra. Og jeg som hadde glemt å skrive ønskeliste denne gangen - det skal jeg jammen la være å gjøre litt oftere.

Nå snakker vi tosifrede timeantall altså. Den siste uken har dreid seg om pakkeforberedelser stort sett, og etter jobb skal jeg endelig gå løs på den milelange handlelisten som jeg har brukt en uke på å sette opp. Det blir ikke helt billig tror jeg.

Dessuten, det plutselige varme været i Oslo igjen har satt meg på en skikkelig tålmodighetsprøve. Hvordan skal jeg klare meg i flere varmegrader, i fuktigere luft, med mer klær? Akkurat dét er jeg veldig spent på.

Jeg kommer ikke til å skrive noe her i løpet av den måneden jeg er borte, for jeg har laget en egen reiseblogg til det. Den er det mer enn lov til å lese i, for selv om den helt sikkert ikke oppdateres hver eneste dag, har jeg lagt inn reiseruta slik at i alle fall mamma og pappa kan følge med på hvor jeg er etterhvert.