Akkurat nå: Coldplay - Don’t panic

I russetiden feiret vi natt til første mai med å se en episode av The O.C. i en parkert bil med ulltepper og kaffe ved siden av Handelsgymnaset. Etterpå kjørte vi hjem igjen, til Garden State-soundtracket, fordi det var det vi hadde, og det var det som var best.

Av og til får jeg det for meg at Oslo og jeg; vi har for mye historie. Det er blitt for mange minner her, av den bråkete sorten, jeg går oftere og oftere rundt i en sånn nostalgisk døs og sutrer bort dagene “fordi det ikke er sånn nå”. Jeg har veldig mye å gjøre, og minnene i sin helhet har en tendens til å forstyrre meg med mindre jeg sitter på en lesesal og sliter meg igjennom kapitler med meningsløse titler som “Hva er en problemstilling?”.

Og noen ganger må jeg bare vekk. Ta tog, fly, bruke beina, hva som helst. Til og med trikk, hvis den bare går i en annen retning enn den pleier. Det hjelper også litt, en stund, hvis jeg for eksempel får en hund å lufte som er mye sterkere enn meg. Da kommer jeg hjem etterpå og setter pris på ting på nytt igjen, tilværelsen får liksom et nytt lys kastet over seg, og jeg er for eksempel veldig takknemlig for at jeg fortsatt har armer.

Det samme skjer i grunnen når jeg er utenbys, altså verken hjemme eller hjemme. Ikke at jeg til en hver tid går rundt og tenker spesielt mye på at det er bra med armer, men at ‘borte er bra’ stemmer godt, for når det vante er borte, skjønner jeg alltid hvor dumt det er å tenke at Oslo er blitt for mye. Jeg ender i alle fall opp med å savne alt sammen likevel. Nettopp fordi det er så stappfullt av ting jeg har gjort, sagt, hørt, opplevd, tenkt, likt og ikke likt. Mine ting. Mitt liv.

Men blant dem liker jeg menneskene jeg har absolutt best. Og det er ingen som kan lage kaffe som P. Virkelig. Ingen.

Noen ganger er jeg litt lei meg for at jeg ikke husker noe fra da jeg var så liten at jeg ikke egentlig brydde meg om noe som helst annet enn å spise og sove og bli båret rundt av alle.

Akkurat dette er jeg imidlertid litt glad for at jeg ikke vet noe om:

“Dattera deres er helt ‘ålreit’, men hu gjør vel en hel masse som ikke er helt ortodoks. For eksempel er kosene fremdeles litt fuktige.”

(Skriblet ned av elsklingsonkel i familiens gjestebok, 18. juni 1988.)

Jeg elsker gamledager, og for meg er det veldig ofte det sammen som 1800-tallet generelt. Jeg elsker kjolene, historiene, fargene, tingene, manerene. I det hele tatt. Det er fantastisk.

På TVS så vi Pride and Predjudice tre ganger på en uke. Hver jul var det duket for Anne of Green Gables og Road to Avonlea-filmene, og da jeg var liten stod Kamilla og tyven i videospilleren bestandig.

David Copperfield, Bleak House, Emma, og The Notebook er også favoritter, men Little Women er kanskje den filmen jeg er mest glad i i hele verden. Av alle som fins liksom. Helt sant.

For Amy er verdens søteste når hun sier: “You don’t need scores of suitors. You need only one… if he’s the right one.”

Brinque liker ikke slutten, men mamma gjør det, og derfor er denne myntet på henne:

Da vi fikk ny kaffetrakter for et år siden, hadde vi det ordentlig gøy en periode med å lese bruksanvisningen på finsk og nederlandsk. Nederlandsken har kommet seg betraktelig for noen av oss siden da, men det finske vokabularet inneholder fremdeles bare forskjellige bøyningsformer av ordet “rengjøring”: puhdistus, puhdist, puhdista, puhdistam, puhdistaminen etc.

Så nå er det blitt en sånn greie da, at det lille vi kan, kan vi veldig, og hver gang det for eksempel er Eurovision-semifinale i Helsinki på TV, og programlederne teller baklengs fra tre til en på finsk, kan vi rope “Puhdistaminen!” mot skjermen når de er ferdige og late som om det er null. Eller et litt snilt og mildt banneord. En frukt kanskje. Eller hvasomhelst.

Personlig er jeg rimelig skuffet over at Østerrike ikke gikk videre. Det fjærredet de hadde stelt i stand, og de danserne som lå og kavet oppi der, det tok rett og slett pusten fra meg (og andre). Nå har jeg litt samme følelse som da Island ikke kom med ifjor, eller da Norge “bare” kom på andre plass i 1996.

Jeg er forøvrig ikke medlem av den beryktede Grand Prix-klubben, og jeg akter ikke å lære meg mer finsk med det første heller.

Men hvis jeg orker det skal jeg skrive et eget innlegg om Eurovision-finalen i 1996 en gang. Det var tiden sin det.

16. mai 2002 bodde vi i det store gule huset i skogen, det med tre etasjer og septiktank i kjelleren. Det var sol og antydning til sen gressvekst i hagen, og det er mulig det hadde snødd om morgenen. Tradisjonen tro, selvfølgelig.

Den dagen gjorde jeg noe overilt og spontant, noe som resulterte i at Kristoffer siden da har kalt meg Lambi i tide og utide. Guess why.

Nå har jeg nemlig gjort det igjen.