Det er mange ting jeg har fått av pappa. Nesa, for eksempel. Parfymen jeg bruker nestmest. En spesiell sans for humor. Men, hvis jeg også ser bort i fra alle de tingene man er forpliktet til å være takknemlig for at jeg har fått – han er da tross alt min far – er jeg kanskje aller mest glad for at jeg er fostret opp på, blant annet, svensk syttitallspop.

Pappa er en svoren ABBA fan, og siden han ikke lykkes hundre prosent med å få mamma med på moroa, har han spilt masse av dette for oss andre – på bilferier for eksempel, den tiden det fortsatt var kult med kassettspillere som snudde kassetten av seg selv. Resultatet av disse feriene er at både søstrene mine og jeg er blitt veldig glade i Bjørn og Benny vi også (til opphavets store glede?), og når vi skrur på stereoen hjemme er det lite som rocker mer i stua enn ABBA Gold.

Det er barndom, ikke sant, og vi elsker å mimre, bli nostalgiske. Så når jeg sier, med min vanlige forutsigbare musikkrelaterte uforutsigbarhet, at min absolutte favorittsang gjennom tidene er “The winner takes it all“, er det ikke sikkert at det bør overraske noen lenger. Det har gått tjue år, minst, og jeg er fortsatt ikke lei.