Det er mange ting jeg har fått av pappa. Nesa, for eksempel. Parfymen jeg bruker nestmest. En spesiell sans for humor. Men, hvis jeg også ser bort i fra alle de tingene man er forpliktet til å være takknemlig for at jeg har fått - han er da tross alt min far - er jeg kanskje aller mest glad for at jeg er fostret opp på, blant annet, svensk syttitallspop.

Pappa er en svoren ABBA fan, og siden han ikke lykkes hundre prosent med å få mamma med på moroa, har han spilt masse av dette for oss andre - på bilferier for eksempel, den tiden det fortsatt var kult med kassettspillere som snudde kassetten av seg selv. Resultatet av disse feriene er at både søstrene mine og jeg er blitt veldig glade i Bjørn og Benny vi også (til opphavets store glede?), og når vi skrur på stereoen hjemme er det lite som rocker mer i stua enn ABBA Gold.

Det er barndom, ikke sant, og vi elsker å mimre, bli nostalgiske. Så når jeg sier, med min vanlige forutsigbare musikkrelaterte uforutsigbarhet, at min absolutte favorittsang gjennom tidene er “The winner takes it all“, er det ikke sikkert at det bør overraske noen lenger. Det har gått tjue år, minst, og jeg er fortsatt ikke lei.

Grønne skoger, våte rismarker, “Historien om Pi”, spungtrær, buddhatempler på hvert gatehjørne, jungelvandring på krykker, kokt kål American Corn Snacks til frokost, middag og kvelds, utmagrede kattepuser, søppelstank som forfølger deg, brune små barn som stikker hånden i din før du rekker å si hei, aircon som virker for lite, aircon som virker for mye, “Alle fugler små de er”, varmen som svir på ryggen gjennom t-skjorta, regn som plutselig kommer, skorpioner som blir drept rett foran øynene dine, historier du må gråte av når du hører dem, venner som kommer, fly som aldri går uansett hvor lenge du venter, vann som brenner, sjøpølser som blør for deg, en lagune for deg selv, skilpadder som legger egg mens du sover, finalen i synkronsvømming 37. etasjer opp i luften, danskebåtbuffét i Kuala Lumpur-tårnet, sinte massasjedamer og altfor lite av verdens beste ingefærte.

Jeg har en egen plass i hjertet mitt for Kambodsja nå, og Thailand er så mye mer for meg enn “Phukket” og litt sand. Singapore vil alltid være to ting på en gang - fantastisk og irriterende - mens Malaysia bare var herlig. Aldri i livet om jeg blir ferdig med dette. Akkurat nå er det litt vanskelig å forstå.

Det begynte der jeg overhodet ikke hadde sett for meg at det skulle begynne; på en isete fotballbane, omgitt av mennesker jeg knapt visste navnet på. Med munnen full av druer så jeg opp mot tåkehimmelen og bestemte at nå skulle alt bli annerledes. Totusenogsyv skulle bli Gjennombruddsåret, med mye mer av det som ville gjøre meg til en bedre person. Jeg skulle bli flinkere, roligere, mer sivilisert, ryddig og ordentlig, flink til å lese, flink til å smile, synge og besøke besteforeldrene mine. Dette var året jeg skulle ta hvert eneste ett av mine unormalt mange nyttårsforsett dønn seriøst fra og med dag én.

Men da hverdagen ble hverdag igjen, var det egentlig ikke mye som forandret seg:

Skolen kom med nye fag og nye diskusjoner, jeg forsov meg ofte og Eirik vant fremdeles hver gang vi skulle konkurrere om å komme først. Gry og jeg planla Londontur som aldri ble noe av, mens Linn og jeg gjorde Oslo på nye, egne måter. Det var så lite snø den vinteren, at jeg ikke rakk å bruke de fine skiene mine mer enn tyve minutter tilsammen. Dessuten glemte jeg å kjøpe skistaver.

Mars ble plutselig så vanskelig at jeg rømte til mormor og gikk på stranden en hel helg for lufte hodet for de tyngste tankene som noen gang har vært der. Det hjalp, takket være gode venner, kastbortdager og jelly beans, og da første eksamen var over i april ble alt så meget bedre.

Gardesesongen gjorde at det var litt lettere for meg å vite hvor Barndsomvenn Kristoffer befant seg til en hver tid, og jeg fikk være med på jubileumsfester, konserter og oppvisninger i massevis. Da det ble mai, bleket jeg håret og grillet pølser selvom det var vått på bakken og way too cold for such. Innimellom planla vi sommerferie, jeg skrudde forventningene på maks og ødela nok en potensielt bra eksamenskarakter med litt for mye selvtillit. For i juni var sommeren over, rett før jeg fløy til USA og tilbrakte en varm uke i min nye yndlingsby.

Resten av ferien tjente jeg penger på å telle sinnsykt mange søppelcontainere. Da den nærmet seg slutten stappet jeg pappas bil med de besteste menneskene og dro på helgetur til vestlandet. Jeg gledet meg til skolen begynte igjen, håpet på en tørr august, feiret bursdag på restaurant og var blakk bestandig. September kom og gikk, oktober kom og gikk, jeg skjerpet meg på skolen og jobbet enormt mye. November kom, november varte og rakk, november ble aldri ferdig og jeg flyttet sakte men sikkert opp på Blindern for å skrive oppgave om bilbeltestatistikk. Jeg danset meg gjennom onsdagene, drakk verdens beste kaffe så ofte jeg kunne, lagde mat og tok pauser når det trengtes. Men jeg var flink, for jeg hadde lyspunkter.

Selv om jeg dro på ferie før eksamen var ferdig, ble det på en måte ikke ordentlig desember før den tiende. Da var kjøret over og det gikk for alvor opp for meg hvor fort tiden hadde gått siden sist. Marleybarna fikk sitt første pepperkakehus ever dagen etter, jeg sprengte siden julegavebudsjettet mitt katastrofalt mange ganger. Men endelig fikk jeg plass på toget hjem til jul, og rakk hørespillet til lillebror akkurat. Alle var hjemme, det var uvant og koselig, og veldig lenge siden sist.

Ingenting ble vel egentlig som jeg hadde tenkt eller forestilt meg at det kom til å bli. 2007 ble ikke noe gjennombruddsår, jeg er like surrete og vimsete som før. Rommet mitt har om mulig hatt flere rotete dager enn noe år tidligere. Jeg har vært et ekstremt dårlig barnebarn. Og jeg har mislyktes på veldig mange andre områder også, men egentlig tenker jeg ikke på det som noe nederlag. Jeg skjønner nå at jeg har lært en mengde viktigere ting.

Nytt år! Nye muligheter! Klisjéene står i kø allerede.

Elleve nye sukkerposer, den lille sorte, et herlig og velfortjent avbrekk fra eksamensstresset.

Dublin ga meg mye, men det er noe med det der å balansere taktfast på høye hæler, midt på natten, mellom gamle og unge dublinere, på et fullpakket dansegulv, i den kaféen som nylig er blitt et av mine favorittsteder, kanskje faktisk i hele verden. Svett og varm har man lagt igjen (nesten) alle hemninger ved inngangen, og danser så godt man kan til den ene hiphoplåta etter den andre.

Men så kommer plutselig åttitallet, og det er da at alt blir tåkete på ordentlig. Det man har lært om holdninger, center og posisjoner i jazzballetten er glemt, for er man “so excited” kan man ikke bare “just hide it”.

Dessuten har noen sett Love Actually nok ganger til å kunne dette utenat, så når Pointer Sisters (endelig) kommer på banen, er det bare å gi 110%, selv om man er den eneste på gulvet som gjør akkurat det.

Jeg for min del, danser litt fremdeles.

Akkurat nå: Coldplay - Don’t panic

I russetiden feiret vi natt til første mai med å se en episode av The O.C. i en parkert bil med ulltepper og kaffe ved siden av Handelsgymnaset. Etterpå kjørte vi hjem igjen, til Garden State-soundtracket, fordi det var det vi hadde, og det var det som var best.

Av og til får jeg det for meg at Oslo og jeg; vi har for mye historie. Det er blitt for mange minner her, av den bråkete sorten, jeg går oftere og oftere rundt i en sånn nostalgisk døs og sutrer bort dagene “fordi det ikke er sånn nå”. Jeg har veldig mye å gjøre, og minnene i sin helhet har en tendens til å forstyrre meg med mindre jeg sitter på en lesesal og sliter meg igjennom kapitler med meningsløse titler som “Hva er en problemstilling?”.

Og noen ganger må jeg bare vekk. Ta tog, fly, bruke beina, hva som helst. Til og med trikk, hvis den bare går i en annen retning enn den pleier. Det hjelper også litt, en stund, hvis jeg for eksempel får en hund å lufte som er mye sterkere enn meg. Da kommer jeg hjem etterpå og setter pris på ting på nytt igjen, tilværelsen får liksom et nytt lys kastet over seg, og jeg er for eksempel veldig takknemlig for at jeg fortsatt har armer.

Det samme skjer i grunnen når jeg er utenbys, altså verken hjemme eller hjemme. Ikke at jeg til en hver tid går rundt og tenker spesielt mye på at det er bra med armer, men at ‘borte er bra’ stemmer godt, for når det vante er borte, skjønner jeg alltid hvor dumt det er å tenke at Oslo er blitt for mye. Jeg ender i alle fall opp med å savne alt sammen likevel. Nettopp fordi det er så stappfullt av ting jeg har gjort, sagt, hørt, opplevd, tenkt, likt og ikke likt. Mine ting. Mitt liv.

Men blant dem liker jeg menneskene jeg har absolutt best. Og det er ingen som kan lage kaffe som P. Virkelig. Ingen.