nobody puts heidi in a corner

Om jeg noen gang gifter meg og det skal arrangeres utdrikkingslag, vil jeg (også) hentes av Jon Almås og bli sunget for av Kåre Conradi. Særlig kanskje det siste, for det er noe med han altså, jeg blir helt knesvak og forferdelig varm hver gang jeg ser han.

Om jeg ser han mye? Vel, i Oslo kjennes det som om man ser kjendiser titt og ofte, om man bare åpner øynene littegrann. I 90 prosent av tilfellene kan jeg imidlertid ikke komme på hva de heter eller hvor jeg har dem fra, men Conradi – han husker jeg.

Sist gang jeg så han satt han på en barkrakk på Gardermoen, og så ut mot der kom jeg glidende på rullebåndet. Jeg hadde hørt at han skulle være her* og jeg bestemte meg ganske tidlig for at om jeg skulle springe på han, så skulle jeg sørge for øyekontakt.

Og det gikk nesten. Jeg stirret og stirret og stirret i hans retning, men feiget selvfølgelig ut to millisekunder før blikket hans gled forbi mitt, og snudde meg langt bort mens rødmen bare brant i kinnene mine. GJETT OM JEG HAR ANGRET EVER SINCE. Er det mulig liksom.

Kanskje det er derfor jeg så forferdelig gjerne skulle hatt han i utdrikningslaget mitt, om det skulle bli noe en gang. Drit i det. Jeg har bursdag om en måned, og tilfeldigvis en takterrasse på toppen av huset mitt med plass til ganske mye. Kåre – om du leser dette og er villig til litt probonoarbeid i slutten av august: du er så velkommen at du aner ikke. And DO bring the band.

*) – Det bør kanskje føyes til her at jeg var ikke på flyplassen fordi jeg hadde hørt at han var der. Dette skjedde tilfeldigvis samme kveld jeg dro til Kambodsja.

Noen påpekte at sånn som jeg snakker om Stavanger og sørvestlandet i det hele tatt, virker det akkurat som om det er mitt “fristed”. At der jeg kan være meg selv 100% uten å tenke på noe annet, lade opp batteriene helt på ordentlig. Og vet du hva, det er ikke så rent lite sant i det der.

Jeg er helt avhengig av å være der innimellom. Det er mitt andre hjem rett og slett. Skulle tro at den uka jeg var der i forbindelse med 17. mai hjalp, men neida. Jeg lengter mer intenst tilbake enn noen gang tidligere – jeg MÅ over en gang til før sommeren er over, særlig hvis dette været holder seg. Ingenting kan måles med en skikkelig vestlandssommer. Bare se…

(Det blir forresten muligens Vamp-konsert på Folken i november. Stemning det asså, ikke feil i det hele tatt!!!)

Kilde: Regjerningen.no

Kilde: VisitNorway.com

Det er litt sykt at et av de sterkeste minnene mine fra Kambodsja er en helt spesiell tisseopplevelse.

Foten min var gipset til nesten midt på leggen på grunn av en særdeles uheldig marmortrappopplevelse, og jeg hadde ikke tisset på i alle fall atten timer. Hvorfor ikke? Fordi det er VANSKELIG å gå på do med bare én fungerende fot når det eneste alternativet er å stille seg på huk over et hull i bakken.

Men etter å ha sovet en natt i jungelvarme (våte) omgivelser, gikk det ikke an å holde seg lenger. Jeg rett og slett måtte late vannet. Og slik endte jeg altså opp sammen med tre av mine godeste venninner, de er gode kanskje nettopp fordi de gadd, inne på en trang squat-do, i Store Petter Edderkopp I Hjørnets fryktinngytende nærvær. De holdt meg fast i hvert sitt ben og støttet så godt de kunne.

Typisk nok gikk det ikke å presse fram så mye som en liten dråpe en gang med så mange vitner, samme hvor mye jeg ville. Men da jentene begynte å synge “Alle fugler små de er, kommer nå tilbake” tostemt, da kom det seg, det kan jeg love. De som stod i køen utenfor må jo ha undret seg litt, tenker jeg.