drømmepilot
Akkurat nå: Local Natives m. “Who knows, who cares”
For to uker siden våknet jeg midt på natten av at jeg skrek. I dag morges våknet jeg av at jeg hikstegråt. Dette er to ting jeg ikke kan huske at har skjedd tidligere, men jeg antar det ikke er så rart egentlig.
I hvert fall ikke når man nettopp har kranglet med noen, og får styre store fly etter pixler (!), flyr altfor for fort ned mot Gardermoen slik at hele maskinen lander i vannet ved siden av Operaen og eksploderer til ingenting.
Alle dør. Alle de 64 menneskene ombord dør, men ikke jeg. Jeg er stengt inne i en cockpit som brakk av fra resten og ligger og vipper på kanten av Aker Brygge. Og våkner altså gråtende i det jeg blir slep ut av dette vraket, pakket inn i et ullteppe og gått fra på et stort kjøpesenter.
Dårlig gjort hvor lettlurt man er når man sover.
Jeg har ofte vært litt misunnelig på at du husker drømmene dine, men når du drømmer som dette er det kanskje best å glemme alt med en gang…
Huff, også klarer man liksom ikke å shake den skikkelig ekle følelsen av drømmene før langt utpå dagen heller. Blæ!
Hilsen fra meg som har drømt flere ganger at jeg har dødd i en heis – og som har sluttet å ta heisen på jobb. Men jeg får jo fin stump av det, sier de. Jeg kan jo alltids drømme. Eller, helst ikke…