Først skal dere høre på The Temper Traps “Sweet desposition”. Så skal dere gå inn på filmweb og kjøpe billetter til (500) days of Summer, gjerne den visningen som går allerede i kveld. For dette er en film som treffer akkurat der den skal og ikke skal. En film hvor så mye blir sagt mellom linjene, at man glemmer litt å lese det som faktisk skjer, og så blir man lurt akkurat sånn man ville blitt lurt på ordentlig, in real life. Selv om alt var obvious helt fra begynnelsen, håper man liksom i det lengste.

Jeg ble lurt. Og det er første gang jeg har grått av en film etter to dager.