Helt siden vi flyttet inn i leiligheten i sommer, har vi slitt med å få TV-en til å funke. Jeg personlig har sikkert prøvd alt av ledningskombinasjoner, flere tusen ganger, til og med å desperat søke etter kanaler med antenneledningen koblet fra (in case of wireless cable tv, maybe?). Det funket så klart ikke, og ikke noe av det andre heller.

Før helgen ringte Mins til vaktmestern, noe vi har snakket om i år og dag at vi burde gjøre. Han lovte å stikke innom i dag for å sjekke om det kanskje var noe galt med den der kabelinngangen i veggen eller om det var ledningen til TV-en eller hva det var for feil på greiene våre. Da han kom forklarte jeg hva vi hadde gjort (jeg sa ikke noe om det trådløse opplegget, tenkte at det var litt for dumt), og teorien min om at det kanskje var noe feil inni veggen siden apparatet ikke fikk kontakt med signalene i det hele tatt.

Vaktmestern var en grepa kar og flyttet TV-benken litt til side for å se skikkelig. Så styret han på med ledningene bak der, og mindre en to minutter senere sa han: “Skru på nå.”

AND YOU WONT BELIEVE IT: TV-en søkte og fant kanaler som aldri før. Masse kanaler fant den. “Hva i all videste verden gjorde du,” spurte vi, nesten litt redd for svaret. Og dét med god grunn, viste det seg, for han sa: “Jeg dyttet bare antenneledningen ordentlig inn.”

Av og til er det ganske vanskelig å skjule det at jeg egentlig er blond.

ålmåost nått stjupid ætt ål! ;)