overskyet
Akkurat nå: Reamonns Wish (2008).
And then the night becomes the day
And there’s nothing left to say
If there’s nothing left to say
Then something’s wrong.
Oh tonight, you killed me with your smile.
So beautiful and wild, so beautiful.
Tenkedag. Er på jobben og hører på musikk, føler jeg har absolutt all tid i verden siden telefonen ringer ikke noe særlig i dag heller. Da er det litt begrenset med ting å gjøre faktisk, utenom å si hei og smile fint til alle som passerer, men det gjør jeg jo uansett. Begynte å se litt på Beverly Hills, men uff, det er litt mas nå, mye teit som skjer i California – eller “skjedde”, dette er jo en fiktiv serie fra nittitallet – og merker jeg har fått litt leia. Det ga jeg altså opp.
Har vært kjempetravel helt siden 17. mai-helgen føles det som. Jobbing, reising, organisering, outings & in-ings, fiksing og styring. Kan ikke egentlig huske hva jeg har gjort, ikke detaljer. Og nå er flyttinga overstått også, vi er langt fra “i orden” men huset er iaf tomt og tingene våre er stablet inn i en 4:er på Grünerløkka. Kan kanskje puste ut litt om ikke så lenge.
Jeg er så sykt sliten. Om ting er rotete rundt meg, kan det kalles kaos og unntakstilstand i hodet mitt. Greier ikke lenger å tenke konkret på hva som er galt for det flyter bare i hop og blir så stort at jeg prøver å holde meg unna det. Enda mindre går det an å snakke med noen som helst om det. Med unntak av kanskje én, som jeg ikke ser så mye lenger. Bare det i seg selv er ganske vanskelig. For alle andre føles det i blant som om tungen min er klippet rett av. Hva skal jeg si liksom, jeg vet jo ikke en gang selv.
Näh… Flott at ikke alle dager er like denne. Nå skal jeg gå låserunde og dra hjem.