pang. start. oj.
Akkurat nå: Pernilla Andersson m. “Johnny Cash & Nina P” (- bare fordi jeg føler meg så distré og teit som hun gjør i begynnelsen av den sangen. I dag kunne det vært meg det der, om du bytter ut Drottninggatan med Sannergata.)
Jobb er bra. Helt greit. Eller, til å være første dag i resepsjonen igjen går det egentlig ganske dårlig. Hittil. Klokken er nå fem på ni, og siden jeg kom for en time siden har alarmen gått seks ganger. Snakket med hundreogfjaksen forskjellige telefonvakter, og fikk beskjed om at jeg nok ikke greide å slå alarmen av helt – bare restarte – og at den derfor begynte å pipe igjen ganske kort tid etter at jeg hadde fått tyst på udyret. Neivelnei!
Han ene jeg snakket med hørte ikke et kvekk av hva jeg sa, så jeg fikk sitte her og skrike, DETTE STÅR DET PÅ DISPLAYET NÅ … HVA SKAL JEG GJØRE? mens han hylte irritert tilbake, HÆ? DU MÅ SNAKKE INN I RØRET! Jeg dro telefonen nærmere og fortsatte enda høyere, BEDRE NÅ? og han, NJAA, LITT! jeg, FINT – DA PRØVER VI IGJEN: DETTE STÅR DET PÅ DISPLAYET NÅ …
Og sånn holdt vi på i en tre-fire minutter. Jeg hadde telefonen omtrent inni munnen en stund, og var veldig sur og stressa for at dette ikke gikk så smooooth som jeg skulle ønske at det gjorde. Til slutt sa han, NÅ ER ALT I ORDEN, og la på. Jaha. Vel, sikkert, men man kan jo aldri vite, tenkte jeg da, og merker at jeg fortsatt er mer enn bare litt skeptisk.
Jeg tror jeg trenger å hente meg litt mer kaffe, jeg. Just in case lissåm.