Dette er yndlingssangen min. Av alle yndlingssanger jeg har i hele verden. Jeg tør ikke høre på den så ofte, og fryser alltid litt inni meg når den dukker opp i itunesen. Nesten vondt er det. Og det er det jeg elsker mest med den, at jeg kan gjemme meg litt i den når jeg føler det trengs.
On the other hand; jeg skjønner stadig mer av teksten, og blir litt skremt hver gang det passer med noe jeg opplever og tenker selv. Eller HAR opplevd og tenkt selv. Jeg går jo ikke rundt og har det dritt hele tiden liksom. Bare noen ganger.
where are we?
what the hell is going on?
the dust has only just begun to fall
crop circles in the carpet
sinking feeling
oily marks appear on walls
where pleasure moments hung before the takeover,
the sweeping insensitivity of this still life
hide and seek
trains and sewing machines
blood and tears
they were here first