Det er litt sykt at et av de sterkeste minnene mine fra Kambodsja er en helt spesiell tisseopplevelse.

Foten min var gipset til nesten midt på leggen på grunn av en særdeles uheldig marmortrappopplevelse, og jeg hadde ikke tisset på i alle fall atten timer. Hvorfor ikke? Fordi det er VANSKELIG å gå på do med bare én fungerende fot når det eneste alternativet er å stille seg på huk over et hull i bakken.

Men etter å ha sovet en natt i jungelvarme (våte) omgivelser, gikk det ikke an å holde seg lenger. Jeg rett og slett måtte late vannet. Og slik endte jeg altså opp sammen med tre av mine godeste venninner, de er gode kanskje nettopp fordi de gadd, inne på en trang squat-do, i Store Petter Edderkopp I Hjørnets fryktinngytende nærvær. De holdt meg fast i hvert sitt ben og støttet så godt de kunne.

Typisk nok gikk det ikke å presse fram så mye som en liten dråpe en gang med så mange vitner, samme hvor mye jeg ville. Men da jentene begynte å synge “Alle fugler små de er, kommer nå tilbake” tostemt, da kom det seg, det kan jeg love. De som stod i køen utenfor må jo ha undret seg litt, tenker jeg.