Akkurat nå: Jem m. “It’s amazing”

Jeg glemte å lukke vinduet før jeg gikk hjemmefra i morges, så nå ligger jeg fullt påkledd i en iskald seng og håper at fingrene ikke brekker av når jeg trykker litt på tastaturet. Skal sove snart, men har tenkt på å skrive dette lenge – og det er nå jeg tør.

Noen ganger drømmer jeg at jeg er skuespiller på en teaterscene. At jeg skal gjøre noe morsomt og at folk skal le. Egentlig er det et ganske bra show; jeg er kjempeflink, og trygg som et fjell der jeg står og gjør ablegøyer foran et lekent publikum. Helt til jeg ser deg. Du sitter i salen og trekker ikke en mine. Du kjeder deg. Og plutselig er det dét alt handler om; jeg skal få DEG til å le.

Jeg blir mer og mer fortvilet. Jeg snubler i ordene og gjør en mye mye dårligere performance enn kvelden før, men jeg driter nesten litt i det, for hvis bare det at jeg dummer meg ut kan få deg til å smile litt, da skal jeg være fornøyd.

Men det går ikke. Jeg faller sammen på scenen i et siste forsøk på å få steinansiktet ditt til å bevege seg. Det skjer ikke. Du er umulig. Det er da jeg innser at jeg har sett deg før. Du pleier å komme i blant, sitte der midt i salen uten å le. Jeg blir like fortvilet hver eneste gang.

Jeg har deg ikke. Så hvorfor kommer du da? Hvorfor glemmer jeg alltid alle de andre? Og hvorfor drømmer jeg dette, om og om igjen…