Vi har sittet i samme rom i nesten to døgn og er snart ferdige med semesteroppgavene våre i kunsthistorie. Og ja, maksgrensen for sider og ord og alt det der er ikke så langt unna - men det sikreste tegnet på at vi nærmer oss enden kan eksemplifiseres slik*:

Kristine har nynnet “Främling” i kanskje et kvarter, mens hun blar i bøker og leter fortvilet etter noe hun vet hun har lest et sted. Jeg nipper varm cola og hamrer på plass en litteraturliste.

Kris: Nej nu. Nu måste jag bara..
Heidi: Hva da?
Kris: Har du det sånn några gånger, att för att få en sång ur huvudet så måste du bara lyssna på den?
Heidi: Mmm. Rett ofte faktisk.
Kris: Jo. Men då blir det Främling.

Det blir det jammen. Med en gang den begynner å spille, må vi opp og danse. Jeg også. Klokken er halv ett på natten. Mer chips. Mer cola. Og så skriver vi videre.

*) Det er slett ikke sikkert min kusine går god for at det skjedde akkurat som dette, men visse kunstneriske friheter unner jeg meg selv.

This entry was posted on Friday, November 14th, 2008 at 1:45 am and is filed under diaries. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.