Det er fullstendig mulig å forelske seg i musikk.

Før sommeren flyttet jeg, som mange vet, ut. Nå har jeg, etter mye om og men, flyttet inn igjen. Og alt er, ikke overraskende, helt fullstendig annerledes. Den største og mest forstyrrende forskjellen er at P ikke bor på naborommet lenger, og Den Nye har andre vaner og produserer helt andre lyder som jeg sakte men sikkert har begynt å vende meg til. Han lukker og åpner for eksempel dørene helt feil, og altfor forsiktig. Han går ikke like trampende og selvsikkert i gangen når han skal på kjøkkenet. Han har fylt tre fjerdedeler av kjøleskapet med (for meg) totalt uinteressante matvarer, og overlatt den minste og øverste hylla til meg. Og - jeg får ha Max helt for meg selv.

Men: takket være Den Nye, uten at han kanskje vet det, har jeg fått øynene opp for en del litt fantastiske ting. Musicwise. Det hender nemlig at han spiller så høyt at Travel Booken min truer med å velte i bokhylla, og da er det bare å gi opp å skru opp sitt eget. Jeg har ikke tordt å gå inn og spørre hva han hører på, men jeg legger noen ganger øret inn til veggen og får med meg ordene, googler dem og finner musikken hans på youtube og iTunes Store.

….og det var sånn jeg skjønte at jeg hadde gått glipp av noe stort da jeg ikke fant det nyeste Coldplay-albumet i biblioteket mitt. Da det endelig var ferdiglastet og jeg hørte “Life in tecnhicolor” for første gang, ble jeg så satt ut at jeg hadde lyst til å gråte. Faktisk - Viva la vida or Death and it’s friends kunne ikke kommet inn i mitt liv på et mer passende tidspunkt. Jeg tror jeg faktisk elsker alt akkurat nå.

This entry was posted on Monday, September 29th, 2008 at 11:30 pm and is filed under bra ting, musikk, youtube. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.