Akkurat nå: Damien Rice m. “Dogs”

Det har hendt før at kjæledyr har vandret heden mens jeg har fått i oppdrag å passe på dem. En gang var det en undulat som skrek så mye at den døde og falt av pinnen sin, mens jeg så på TV rett ved siden av og irriterte meg over alt bråket. Innen jeg oppdaget det hadde fuglen rukket å bli helt stiv, og dens burkamerat skrek enda høyere en den andre hadde gjort, sikkert av sorg eller noe. Ettersom jeg visste at den seks år gamle eieren elsket sin Tigris over alt, og var på ferie med sin mamma i et annet land og ante fred og ingen fare, var jeg spesielt nervøs for å bringe videre beskjeden om undulatens bortgang. Det gikk selvfølgelig helt fint, men etter dette har jeg likevel utviklet en slags angst for at et dyr som ikke er mitt eget skal dø i min varetekt.

I går overtok jeg husnøkler på Fetsund og lufteansvaret for verdens fineste og lykkeligste engelske cocker spaniel. Alt gikk knirkefritt veldig lenge. Elleville Charmy fikk en skikkelig tisserunde, kveldsmat og godis før jeg la meg, og da jeg stod opp i morges var planen å gjenta prosedyren. Jeg kom inn på vaskerommet, kvitret og godmorgenet som bare jeg kan gjøre klokken 07:00, mentalt klar for å gå tur i silregnet og plukke opp bæsj for hver passerte femten meter. Men responsen fra hunden i dag var en helt annen enn jeg hadde ventet meg. I stedet for å logre og smile og hoppe og danse som hun pleier, lå hun bare helt stille innerst i buret sitt og ristet.

Det første jeg tenkte var selvfølgelig det verste. Tilgi meg, men å miste en hund føler jeg er hakket verre enn å miste en fugl undulat. Jeg gikk nærmere og snakket til henne. Fortsatt ingen reaksjon, annet enn at nå kunne jeg se at hun hadde hodet løftet og øynene halvåpne. Jeg prøvde å stryke henne under haken, men da knurret hun og la seg tungt oppå hånden min, som om hun fortsatt sov. Var hun syk da kanskje?

Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte ringe og vekke onkel. Gråtkvalt beskrev jeg Charmys merksnodige oppførsel. Onkel mente også at dette var veldig rart, for selv om hun kanskje ikke alltid var veldig glad om morgenen, kunne han ikke huske å ha sett henne sånn som dette noen gang. Vi ble derfor enige om at jeg skulle løfte henne ut av buret og ta henne med meg på jobb, og så holde kontakten utover dagen.

Det var vel bare det som skulle til. I samme øyeblikk som jeg la på, fór den lille hunden opp, logret og danset noe verre, mens hun vekslet mellom å gni seg inntil bena mine og hoppe opp og ned foran ytterdøra. Sånne ting som hun pleier å gjøre når hun nettopp har oppdaget meg. Jeg var lettet selvfølgelig, og konkluderte med at hun er, tydeligvis, bare like treg om morgenen som meg. Derfor lot jeg henne være igjen da jeg dro på jobb. Jeg må likevel innrømme at jeg lurer litt på hva som møter meg når jeg kommer hjem, i tilfelle jeg har tatt feil og hun faktisk er litt syk. Kjipt med enda et dyr på samvittigheten liksom, uansett hva og hvem det er.

This entry was posted on Monday, July 7th, 2008 at 10:30 am and is filed under blandet. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.