Så om kveldene spiller vi mye kort - P, Håvard, Linn, Belle og meg selv - og det er begynt å bli så nervepirrende at jeg er nær ved å forsvinne under bordet med et skrik hver gang.

Det er litt uvanlig, selv til meg å være. Og ja, jeg er faktisk like overrasket over denne plutselige spentheten, som over det faktum at jeg gråter når jeg spiser god sjokolade.

This entry was posted on Thursday, May 22nd, 2008 at 11:37 am and is filed under diaries, venner. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.