rødt, hvitt, vått
I år slapp vi å glo langt etter alle andre; i år hadde vi vår egen bunadsmann. Og da jeg første gang så ham vandre lykkelig og feststemt ut døra sammen med Nordland og Sunnmøre, måtte jeg ta meg ti sekunder og gråte litt før jeg fulgte etter. De vet ikke om det, men de var så nydelige, den nyeste kanskje spesielt, at jeg kunne ikke la være.
Siden, mens vinden tørket regnet bort fra kinn og fra gater, sang jeg nasjonalsangen både en og to ganger, tok bilder i Slottsparken og spiste kake på Pascal, fulgte Garden med tankene, telte åtte flotte beltestakker, spionerte på en mann jeg ikke kjenner, frøs på armene, svelgte hele tiden hjertet i halsen og frydet meg over at de nye skoene ikke gnagde, spiste en is og to pølser, erobret kaken til Belle med et norsk flagg og fikk Sarah til å hikst-le av en kasseapparatlyd.
I femten sekunder snødde det på Huseby da, men nok en gang;
- Bra bursdag, Norge! Det er fortsatt veldig stas med 17. mai.
May 19th, 2008 at 9:06 am
Du er tagget.
May 19th, 2008 at 11:38 am
For en fantastisk 17 mai!
Jeg misunner din tåreskvetting til de grader, og håper du fikk tatt noen bilder av disse flotte bunadsmenneskene så jeg kan se dem og føle hvor nydelige de var:)
May 20th, 2008 at 12:52 pm
17. mai er hjemlengseldagen min. Den slår julaften bare fordi jeg alltid ER hjemme på julaften. I år gikk det bra, mye på grunn av frokost med surnadalinger i nordmørsbunad, som også jeg hadde på. For to år siden var jeg i en klissvåt, fremmed by, ingen hadde nordmørsbunad (ikke en gang jeg), og ingen i mils omkrets snakka dialekta mi. Jeg var seriøst premenstruell og klarte knapt å gå med støvlettene pga vond rygg. Da fikk jeg mms med bilde av tanteunger i finstasen, med flagg og store smil. Jeg storgrein.
May 22nd, 2008 at 1:48 pm
Hurra for 17. mai!