Jeg stod i dusjen og tenkte på hvor solbrent jeg kanskje var, eller hvor solbrent jeg kunne ha vært, jeg husker ikke helt, i alle fall; plutselig hørte jeg at låsen til badedøra ble vridd om. Jeg så den åpne seg på gløtt, og en lang arm strakte seg inn i rommet og spurte pent om jeg ikke kunne sende dusjgeléen?

Situasjonen var litt ny for meg, men det føltes helt riktig å gjøre som den ba om og jeg dyttet tuben inn i den åpne håndflaten som veivet litt i luften foran meg. Litt perpleks selvfølgelig. Siden ble jeg stående et øyeblikk og se på at både arm, gelé og hånd trakk seg stille og rolig tilbake, for så å lukke døren og låse igjen etter seg som om dette var den mest naturlige ting i verden.

Og kanskje det egentlig er det, tenkte jeg, så jeg fortsatte med mitt, lather-rinse-repeat-lather-rinse-repeat. Bare at om jeg var solbrent eller ikke, det var plutselig ikke fullt så spennende å skulle ta stilling til lenger.

This entry was posted on Sunday, May 11th, 2008 at 2:16 am and is filed under diaries. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.