Akkurat nå: Cheryl Lynn med “Got to be real”
Jeg kommer til den sesongen hvor Aidan dukker opp for andre gang, og det er aldri spesielt lett å rive seg løs. Det gjør vondt i hele kroppen, fordi jeg vet hvordan det går. Jeg vet at det ikke går bra. Jeg hater at det blir Big til slutt og ikke Aidan, og det kan jeg begynne å gråte av. Eller i alle fall drømme, en helt realistisk drøm, hvor handlingen overføres til mitt eget liv.
Bare at jeg får hverken Aidan eller Big eller noen av de andre jeg liker så godt, jeg sitter bare på en fortauskant i en stor by og ser flyene på himmelen ta bort en og en av dem. Og så forsvinner de, og jeg er alene, det neste jeg vet er at jeg våkner i min egen seng ganske forvirret; Har det skjedd eller ikke? Er jeg alene eller er jeg det ikke?
Etter dette fattes bestandig den samme konklusjonen: tv-serier som det der kan ikke settes på midt på natten.
Dette setter selvsagt i sving mange tanker som vi har tenkt høyt sammen før: Er våre liv en film? Er våre liv flere filmer? Eller er vi med i en tv-serie, og hvem er i så fall hovedpersonen? Er jeg i en amerikansk collegeserie akkurat nå, mens skuespilleren som spiller meg i den norske serien har noen måneder fri? Eller er det som du, Elisabeth og jeg frykter: at vi er vår egen versjon av Sex og Singelliv, men det er bare det kjipe som skjer? Macer dør, babynavn stjeles og venninner drar til Paris. Her er det ingen russer som slår meg, bare så du vet det. Det er ingen grunn til å sende Big – jeg kommer hjem snart uansett.
En dag får du din Aidan eller Big.
En dag får du din Aidan! NEI til Big!!!!
En vacker blog!
Eric
Julie: Jeg savner deg.
Emelie og Linn: ..det er “Aidan” jeg vil ha… :)
Eric: Takk for det! :)