Det begynte der jeg overhodet ikke hadde sett for meg at det skulle begynne; på en isete fotballbane, omgitt av mennesker jeg knapt visste navnet på. Med munnen full av druer så jeg opp mot tåkehimmelen og bestemte at nå skulle alt bli annerledes. Totusenogsyv skulle bli Gjennombruddsåret, med mye mer av det som ville gjøre meg til en bedre person. Jeg skulle bli flinkere, roligere, mer sivilisert, ryddig og ordentlig, flink til å lese, flink til å smile, synge og besøke besteforeldrene mine. Dette var året jeg skulle ta hvert eneste ett av mine unormalt mange nyttårsforsett dønn seriøst fra og med dag én.

Men da hverdagen ble hverdag igjen, var det egentlig ikke mye som forandret seg:

Skolen kom med nye fag og nye diskusjoner, jeg forsov meg ofte og Eirik vant fremdeles hver gang vi skulle konkurrere om å komme først. Gry og jeg planla Londontur som aldri ble noe av, mens Linn og jeg gjorde Oslo på nye, egne måter. Det var så lite snø den vinteren, at jeg ikke rakk å bruke de fine skiene mine mer enn tyve minutter tilsammen. Dessuten glemte jeg å kjøpe skistaver.

Mars ble plutselig så vanskelig at jeg rømte til mormor og gikk på stranden en hel helg for lufte hodet for de tyngste tankene som noen gang har vært der. Det hjalp, takket være gode venner, kastbortdager og jelly beans, og da første eksamen var over i april ble alt så meget bedre.

Gardesesongen gjorde at det var litt lettere for meg å vite hvor Barndsomvenn Kristoffer befant seg til en hver tid, og jeg fikk være med på jubileumsfester, konserter og oppvisninger i massevis. Da det ble mai, bleket jeg håret og grillet pølser selvom det var vått på bakken og way too cold for such. Innimellom planla vi sommerferie, jeg skrudde forventningene på maks og ødela nok en potensielt bra eksamenskarakter med litt for mye selvtillit. For i juni var sommeren over, rett før jeg fløy til USA og tilbrakte en varm uke i min nye yndlingsby.

Resten av ferien tjente jeg penger på å telle sinnsykt mange søppelcontainere. Da den nærmet seg slutten stappet jeg pappas bil med de besteste menneskene og dro på helgetur til vestlandet. Jeg gledet meg til skolen begynte igjen, håpet på en tørr august, feiret bursdag på restaurant og var blakk bestandig. September kom og gikk, oktober kom og gikk, jeg skjerpet meg på skolen og jobbet enormt mye. November kom, november varte og rakk, november ble aldri ferdig og jeg flyttet sakte men sikkert opp på Blindern for å skrive oppgave om bilbeltestatistikk. Jeg danset meg gjennom onsdagene, drakk verdens beste kaffe så ofte jeg kunne, lagde mat og tok pauser når det trengtes. Men jeg var flink, for jeg hadde lyspunkter.

Selv om jeg dro på ferie før eksamen var ferdig, ble det på en måte ikke ordentlig desember før den tiende. Da var kjøret over og det gikk for alvor opp for meg hvor fort tiden hadde gått siden sist. Marleybarna fikk sitt første pepperkakehus ever dagen etter, jeg sprengte siden julegavebudsjettet mitt katastrofalt mange ganger. Men endelig fikk jeg plass på toget hjem til jul, og rakk hørespillet til lillebror akkurat. Alle var hjemme, det var uvant og koselig, og veldig lenge siden sist.

Ingenting ble vel egentlig som jeg hadde tenkt eller forestilt meg at det kom til å bli. 2007 ble ikke noe gjennombruddsår, jeg er like surrete og vimsete som før. Rommet mitt har om mulig hatt flere rotete dager enn noe år tidligere. Jeg har vært et ekstremt dårlig barnebarn. Og jeg har mislyktes på veldig mange andre områder også, men egentlig tenker jeg ikke på det som noe nederlag. Jeg skjønner nå at jeg har lært en mengde viktigere ting.

Nytt år! Nye muligheter! Klisjéene står i kø allerede.

This entry was posted on Thursday, January 3rd, 2008 at 3:00 pm and is filed under diaries, minner. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.