Den kræsjlandet før den egentlig hadde kommet skikkelig i gang. Eksamenssesongen. Med min sedvanlige flaks kunne det jo rett og slett ikke gått verre.

Jeg hadde husket absolutt alt jeg skulle før jeg dro hjemmefra i dag tidlig. Det var i alle fall det jeg trodde, helt til jeg smånervøs stod på Tinghuset for å betale for morgenkaffen min og lurte på hvorfor lommeboken min var så veldig veldig våt. Og to nanosekunder senere stod jeg lamslått med hendene rundt en tom Imsdalflaske, den flasken jeg fylte og puttet i vesken før jeg gikk hjemmefra - uten å skru igjen korken.

Om det hadde hjulpet så mye for min endelige karakter, vet jeg ikke. Et eller annet sted etter den mislykkede utregningen av normert modalprosent burde jeg kanskje likevel ha skrevet en beskjed til sensor, om at jeg druknet kalkulatoren min på vei til skolen, og at jeg derfor forsøkte å dele små negative tall på store positive manuelt. Det ville, om ikke annet, ganske sikkert forklare hvorfor det kunne se ut som at jeg tolket dette med “vis alle utregninger” så komplett useriøst. For jeg gjorde virkelig mitt beste.

Selv om jeg antageligvis har ødelagt mulighetene for et nesten bra eksamensresultat ved å kaste bort en av fire timer på å regne ut alt for hånd, er det verste likevel at kalkulatoren ikke var min. Så lenge min ubeskrivelig kjipe vimsethet bare går utover meg selv, kan jeg leve med det, det er jeg jo pent nødt til i grunn. Nå som jeg har rotet det til for en tredjepart også, stiller saken seg imidlertid litt annerledes og derfor verker magen mer enn visdomstannen akkurat nå. Jeg er så lei meg at jeg virkelig ikke vet hva jeg skal si eller gjøre.

Kjenner jeg fremtiden rett løser det seg nok. Men en klem kunne kanskje gjort seg likevel.

This entry was posted on Wednesday, November 28th, 2007 at 6:27 pm and is filed under litt alvor, vimsete. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.