Det første ordet jeg kan huske han sa var “vann”. En liten hånd formet seg til en omvendt trakt som pekte ned mot gulvet. To blå tittet forventningsfullt opp på meg, spurte lydløst: Kan jeg få?

Det er hvertfall ni år siden nå. Mye har skjedd. Han har begynt å sparke fotball. Han “styler seg”, og vil helst være alene på badet. Han er god på å lage brownies, og erter søstrene sine som bare han kan gjøre. Han elsker utfordringer, elsker speider’n. Og han er blitt superflink til å synge.

Elleve år er, for meg, et halvt liv, men for ham et helt; det er så lenge vi altså har kjent hverandre. Og hvis noen spør hvordan det er å ha en nestendøv lillebror, har jeg bare ett svar å gi:

Det er det beste som finns.

This entry was posted on Tuesday, October 9th, 2007 at 4:55 pm and is filed under litt alvor. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.