rotete
Det er mye jeg har vurdert å skrive om de siste ukene. Om jobb, om skole, om fritid. Om bursdager, om brødre, om sorg. Om glede. Fordragelighet. Ufred og sinnalapper som klistres opp overalt. Verdens beste bestevenner. Film og forelskelse. Tro og tvil, mest tvil.
Jeg har gitt opp hver gang. Gidder plutselig ikke å late som at dagene blir hysterisk dårlige bare fordi jeg for eksempel sover litt lenger enn jeg hadde planlagt. Det kan jo hende den beste, ikke sant. Derfor går jeg alltid i fra tastaturet for å begynne på den evinnelige ryddingen enda en gang.
“Virkeligheten, den kan vente,” sier jeg til meg selv og lukker øyne for alt som er slitsomt og synlig, alle konfrontasjoner og alt mas. Jeg svelger redsel og fortvilelse, og møter verden med en kanskje ufortjent mengde tålmodighet.
Alt annet glemmes, til jeg plutselig kan finne på å ligge våken en hel natt fordi jeg tenker uten å vite hva jeg tenker på. Jeg vet det må ryddes opp. Jeg må åpne øynene og innse det opplagte.
Forandringene er nok det verste. Jeg vil helst ikke ha dem nå. Ikke i år, og i alle fall ikke til jul.
September 22nd, 2007 at 9:52 am
Du trenger ikke skrive langt, du trenger ikke publisere det engang. Av og til hjelper det å få ting ut, om det så bare er noen få setninger. Eller kanskje det bare er stikkord. Og jeg håper ting ordner seg uansett. Kanskje viser det seg at disse forandringene er gode ting?
September 23rd, 2007 at 12:16 am
me 2…. Men det vet du jo!
September 27th, 2007 at 5:15 pm
Det du skriver minner meg om å vite ting jeg ikke vil vite. Om en oppgitt resignasjon der jeg gjemmer meg bak rotet, fordi jeg egentlig vet svaret, hva som må til. Og at jeg bare trenger å roe meg litt, vente til støvet har lagt seg, før jeg ser det klart, og da må jeg ta konsekvensen. Og det har jeg ikke lyst til. Så derfor står jeg i virvelen litt til, til jeg er klar.
Hos meg handler det om at ting er over. Et kjærlighetsforhold. En jobb. Tro. 10 år med volleyball.
Hm..som du får meg til å tenke.