Brinque prøvde kofferten, men fikk ikke plass. Ikke en gang hvis hun tok på seg alle klærne jeg skulle ha med meg. Derfor må jeg dra uten henne. Så: tirsdag klokken 12. Da.

Jeg har andre venner enn henne som også er grønne av misunnelse. Selv har jeg vekslet mellom gruing og gleding i flere uker, og det er ikke veldig lenge siden det gikk opp for meg at nå skjer det, nå skjer det virkelig, jeg skal dra, jeg skal fly, til Det Store Eplet, Smeltekjelen, Byen over alle byer (i mitt hode none the less): New York.

Å reise dit har alltid vært noe jeg har visst at jeg kom til å gjøre en gang. En virkelighetsnær drøm på en måte. Jeg har selvfølgelig skyhøye forventninger; en griseromantisk oppfatning av hvordan byen kommer til å være og hvordan den kommer til å kle meg. Central Park. Times Square. Statue of Liberty. Chinatown. Greenwich Village. The Bronx. The Met. The Fifth. Gi meg alt. Gi meg mer.

New York får seks dager av min sommerferie til å bevise at alt dette er sant. Vi har kjøpt CityPass og billetter til Les Miserables på Broadway. Resten av pengene kommer til å gå med til mat og shopping og subway og taxi og diverse ting som faller oss inn underveis. Jeg skal være både turist og superurban, og Spontaniteten skal bli min nye bestevenn.

Dette er hva man kaller en ordboksbeskrivelse av begrepet om “skrekkblandet fryd”. Jeg gleder meg helt forferdelig.

This entry was posted on Monday, June 18th, 2007 at 1:34 am and is filed under happenings. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can skip to the end and leave a response. Pinging is currently not allowed.