men jeg vil ikke kapitulere
Akkurat nå: My Chemical Romance - Famous last words (sterk lyd for sarte sjeler)
Det er fint å ha en Brinque, som vet om det med jellybeansene, og tar litt ansvar når alt jeg klarer å få frem er kvalte lyder som liksom skal forklare hvordan ting henger sammen.
Vanligvis anser jeg meg selv som jevnt tålmodig. Det er en litt dristig påstand å komme med, jeg vet om flere som vil protestere, fordi det finnes ganske mange unntak som beviser denne regelen. Nå for eksempel: et godt eksempel på et slikt unntak. Plutselig eksploderer det -
Jeg hater knapper og brannmurer og gretne servere. Jeg hater å jobbe uten kontaktlinser. Jeg hater å bli klappet på toppen av hodet, å dumme meg mer og mer ut jo varmere og flottere dagen utenfor blir, da har man liksom egentlig ingen grunn til å klage da, mener noen. Det er grusomt å få bekreftet gang på gang at det man trodde man kunne, kunne man ikke så godt likevel, selv om mye annet peker på det motsatte.
Jeg er drittlei denne ‘allmennkunnskapen’, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så umotiverende å lære noe nytt. Jeg er redd for å miste alt og alle, jeg mistenker flyet mitt for å ville falle ned i Atlanterhavet neste uke, jeg tror jeg skal dø, og jeg kjenner at heisskrekk er noe som plager meg. Jeg drømmer mareritt. Jeg er sikker på at jeg blir lurt.
Ansiktet er tørt igjen, og sinnamusikken har snart skreket ferdig på mine vegne. Nå er det egentlig bare ganske trist. Og tomt. Og jeg er fullstendig, helt, aldeles alene.