nobody puts heidi in a corner

Det blir gjerne litt trykket stemning om en spør en danske om han vil ha bolle.

Oppdaget nettopp at DnB Nor har holdt av billetter til Britney Spears’ Circus-konsert i Göteborg til alle sine studentprogramkunder, og at hvis man var interessert måtte man si fra innen 29. juni. Det er så typisk at jeg finner ut av sånt for sent. Ikke at billettene var direkte gratis – men det ville utvilsomt vært en dream come true å få se henne opptre.

Jeg hadde gladelig latt henne være sommerens konsertopplevelse (ettersom det mest sannsynlig ikke blir Coldplay i Bergen på meg likevel) om jeg hadde skjønt at jeg hadde hatt sjansen litt tidligere. Etter hva jeg forstår har hun med seg ordentlige sirkusartister og akrobater og fakler og alt mogleg anna spanande.. NEDTUR.

Men hvorfor Britney? Godt spørsmål. Må innrømme at jeg helt enkelt liker henne, at jeg har vært skapfan i alle år. Circus-albumet – som hun turnerer med nå – er dessuten ikke så helt galt, og et av mine beste Hawaii-minner dreier omkring Ida og Ms dødssjarmerende variant av “Womanizer”

Oppdatert: Jeg ser nå at datoen for denne Britney Spears-konserten er 14. juli, altså tirsdag i den siste jobbeuken min. Om jeg hadde klart å kjøre opp og ned til Göteborg på en ettermiddag/kveld/natt? …… JADA, null stress. Hadde bare ikke trengt å si det til pappa akkurat. Hehe.

Akkurat nå: Reamonns Wish (2008).

And then the night becomes the day
And there’s nothing left to say
If there’s nothing left to say
Then something’s wrong.
Oh tonight, you killed me with your smile.
So beautiful and wild, so beautiful.

Tenkedag. Er på jobben og hører på musikk, føler jeg har absolutt all tid i verden siden telefonen ringer ikke noe særlig i dag heller. Da er det litt begrenset med ting å gjøre faktisk, utenom å si hei og smile fint til alle som passerer, men det gjør jeg jo uansett. Begynte å se litt på Beverly Hills, men uff, det er litt mas nå, mye teit som skjer i California – eller “skjedde”, dette er jo en fiktiv serie fra nittitallet – og merker jeg har fått litt leia. Det ga jeg altså opp.

Har vært kjempetravel helt siden 17. mai-helgen føles det som. Jobbing, reising, organisering, outings & in-ings, fiksing og styring. Kan ikke egentlig huske hva jeg har gjort, ikke detaljer. Og nå er flyttinga overstått også, vi er langt fra “i orden” men huset er iaf tomt og tingene våre er stablet inn i en 4:er på Grünerløkka. Kan kanskje puste ut litt om ikke så lenge.

Jeg er så sykt sliten. Om ting er rotete rundt meg, kan det kalles kaos og unntakstilstand i hodet mitt. Greier ikke lenger å tenke konkret på hva som er galt for det flyter bare i hop og blir så stort at jeg prøver å holde meg unna det. Enda mindre går det an å snakke med noen som helst om det. Med unntak av kanskje én, som jeg ikke ser så mye lenger. Bare det i seg selv er ganske vanskelig. For alle andre føles det i blant som om tungen min er klippet rett av. Hva skal jeg si liksom, jeg vet jo ikke en gang selv.

Näh… Flott at ikke alle dager er like denne. Nå skal jeg gå låserunde og dra hjem.

Noen påpekte at sånn som jeg snakker om Stavanger og sørvestlandet i det hele tatt, virker det akkurat som om det er mitt “fristed”. At der jeg kan være meg selv 100% uten å tenke på noe annet, lade opp batteriene helt på ordentlig. Og vet du hva, det er ikke så rent lite sant i det der.

Jeg er helt avhengig av å være der innimellom. Det er mitt andre hjem rett og slett. Skulle tro at den uka jeg var der i forbindelse med 17. mai hjalp, men neida. Jeg lengter mer intenst tilbake enn noen gang tidligere – jeg MÅ over en gang til før sommeren er over, særlig hvis dette været holder seg. Ingenting kan måles med en skikkelig vestlandssommer. Bare se…

(Det blir forresten muligens Vamp-konsert på Folken i november. Stemning det asså, ikke feil i det hele tatt!!!)

Kilde: Regjerningen.no

Kilde: VisitNorway.com

Akkurat nå: Pernilla Andersson m. “Johnny Cash & Nina P” (- bare fordi jeg føler meg så distré og teit som hun gjør i begynnelsen av den sangen. I dag kunne det vært meg det der, om du bytter ut Drottninggatan med Sannergata.)

Jobb er bra. Helt greit. Eller, til å være første dag i resepsjonen igjen går det egentlig ganske dårlig. Hittil. Klokken er nå fem på ni, og siden jeg kom for en time siden har alarmen gått seks ganger. Snakket med hundreogfjaksen forskjellige telefonvakter, og fikk beskjed om at jeg nok ikke greide å slå alarmen av helt – bare restarte – og at den derfor begynte å pipe igjen ganske kort tid etter at jeg hadde fått tyst på udyret. Neivelnei!

Han ene jeg snakket med hørte ikke et kvekk av hva jeg sa, så jeg fikk sitte her og skrike, DETTE STÅR DET PÅ DISPLAYET NÅ … HVA SKAL JEG GJØRE? mens han hylte irritert tilbake, HÆ? DU MÅ SNAKKE INN I RØRET! Jeg dro telefonen nærmere og fortsatte enda høyere, BEDRE NÅ? og han, NJAA, LITT! jeg, FINT – DA PRØVER VI IGJEN: DETTE STÅR DET PÅ DISPLAYET NÅ …

Og sånn holdt vi på i en tre-fire minutter. Jeg hadde telefonen omtrent inni munnen en stund, og var veldig sur og stressa for at dette ikke gikk så smooooth som jeg skulle ønske at det gjorde. Til slutt sa han, NÅ ER ALT I ORDEN, og la på. Jaha. Vel, sikkert, men man kan jo aldri vite, tenkte jeg da, og merker at jeg fortsatt er mer enn bare litt skeptisk.

Jeg tror jeg trenger å hente meg litt mer kaffe, jeg. Just in case lissåm.