Jeg gleder og gruer meg annen hver uke. Kambodsja er nesten utelukkende det eneste jeg tenker på, og siden jeg gruer meg mest denne uken er det flyturbulens, lus, mat, magesyke og sånne ting som går igjen. Jeg får nesten ikke sove om nettene, og det er litt kritisk på mange måter, særlig fordi jeg drømmer så mye, om rotter som blir til svære beist på to bein og løper etter meg for å finne kloakken, eller fly jeg aldri rekker og penger som må brukes opp på mellomlegg til nye billetter. Huff.

Akkurat nå: Huey & The News m. “Happy to be stuck with you”

Fredag 13:01 fikk jeg sommerferien utdelt idét jeg gikk ut av lesesal A på SV etter å ha gjort en nokså fortvilet innsats på min aller siste eksamen dette semesteret. Jeg vet ikke helt hva det er med meg og eksamner, men med tiden har jeg i alle fall vokst på meg en slags skrekk for fenomenet - i og med at uansett hvor mye og godt jeg leser gjør jeg det bare sånn middels bra. Ikke spesielt motiverende for å si det sånn, men det er en liten trøst at jeg ikke skal røre en skolebok igjen før 27. august.

Så hvad sker da? Jeg går noen travle måneder i møte, og denne sommeren kommer det ikke til å skorte på antall reisemil. Innimellom all jobbingen blir det helt sikkert noen tog- og flyturer i øst og vest, og i juli-august skal jeg sette personlig rekord i antall benyttede flyselskap på fire uker. Reiserute? Oslo, Køben, Bangkok, Siem Reap, tilbake til Bangkok, Chiang Rai, Bangkok igjen, Phuket, Singapore, Tioman, Kuala Lumpur, siste gang i Bangkok, og så til København og hjem til Oslo. Men før det skal jo Kine og Thomas gifte seg da, det blir stas, pluss at lillesøster fyller femten og skal feire med stort familieselskap i slutten av juni. Grilling blir det helt sikkert nok av, og kortspilling også. Om litt flytter jeg til Sarah for en stund, og det gleder jeg meg til selv om det blir rart å ikke kunne springe opp til Brinque eller Belle når som helst.

Men; det er så mange “men” i alt dette brae.. for tingen er at jeg gruer meg blank i øynene nesten hver eneste dag, til høsten som kommer, når jeg skal være uten to av mine absolutt favorittmennesker i umiddelbar nærhet. Et år uten dem lar seg ikke rett og slett ikke gjennomleve (jeg har problemer med å klare meg med en uke), så derfor har jeg ikke noe valg: 2008/2009 legger jeg ut på en verdensturné. Så skal jeg bare bli brun og kose meg før den tid!

Det synes litt håpløst akkurat nå, at ferien aldri kommer og at jeg ikke skjønner et kvidder av det jeg leser på. Og i tankene har jeg allerede reist min vei, både til dit og hit, jeg lager stadig nye spillelister og rydder litt på overflaten. Alt for å, ironisk nok, slippe å tenke på at det snart er over.

Så om kveldene spiller vi mye kort - P, Håvard, Linn, Belle og meg selv - og det er begynt å bli så nervepirrende at jeg er nær ved å forsvinne under bordet med et skrik hver gang.

Det er litt uvanlig, selv til meg å være. Og ja, jeg er faktisk like overrasket over denne plutselige spentheten, som over det faktum at jeg gråter når jeg spiser god sjokolade.